Pengeblogg

Vi får stadig høre at menn tjener mer enn kvinner. Hvorfor er det egentlig slik? Forklaringen er helt sikkert sammensatt. Ofte forklares forskjellen med at det er menn som sitter i styre og stell, og de har en tendens til å velge andre menn som sine etterfølgere. Dermed er man inne i en ond sirkel som man aldri kommer ut av. Mulig dette er en del av forklaringen, men jeg mener det er veldig lite konstruktivt å bruke dette som hovedforklaring. Jeg tror mye av forklaringen ligger i kvinners valg og væremåte. Nedenfor skal jeg prøve å begrunne dette synet. Jeg vil understreke at jeg snakker om egenskaper ved menn og kvinner generelt her. Det finnes opplagt mange kvinner som ikke har disse egenskapene.

• Kvinner tenker mer «kollektivt» enn menn. Kvinner velger i større grad yrker der lønna i liten grad avhenger av individuelle prestasjoner. Dette gjør at det blir mye vanskeligere å oppnå høy inntekt. La oss tenke oss en sykepleier på et sykehjem som syns at hun tjener alt for lite, men som ikke er villig til å bytte yrke eller arbeidssted. Hun kan da ta opp kampen og arbeide for at alle sykepleiere i Norge skal få et stort lønnsløft. Dette er en veldig tung kamp. Det store antallet sykepleiere i offentlig sektor gjør at det blir svært dyrt for staten å gå med på et stort lønnsløft.
• Kvinner vektlegger andre forhold enn lønn mer enn menn. La oss tenke oss en arbeidsplass som ligger nært hjemmet til de aktuelle arbeidstakerne, har et meget godt sosialt miljø, har fleksible arbeidstider som gjør det enklere å ha barn, har en ledelse som forstår sine ansatte og som motiverer og skaper trivsel, men som gir lave lønninger til sine ansatte. Jeg tror en slik arbeidsplass over tid ville få en større andel kvinner enn menn. Menn er ofte litt mer kyniske og er i større grad villige til å akseptere dårligere arbeidsmiljø og mindre fleksible arbeidstider, så lenge de får bedre betalt.
• Kvinner er mer forsiktige enn menn. Hvilken lønn du oppnår, kommer ikke bare an på kvaliteten på arbeidet du gjør, men også på hvor mye du tør å kreve av lønn og hvor ofte du minner sjefen din på at lønn er viktig. På dette området har jeg inntrykk av at menn er mer pågående enn kvinner.
• Kvinner er mer borte fra jobb på grunn av barn enn menn. I de aller fleste tilfeller er mor mer borte fra jobb enn far før og etter en fødsel. I tillegg er kvinner ofte mer borte fra jobb når barna er syke. Selvsagt kan det virke urettferdig at man skal bli straffet lønnsmessig fordi man er borte fra jobb på grunn av barna sine, men ser man litt kynisk på det, er det jo en ulempe for arbeidsgiver at en arbeidstaker er borte fra jobben, uansett årsak. 

Jeg vil understreke at jeg på ingen måte er noen mannssjåvinist. Jeg tror derimot at man kommer mye lenger dersom man forholder seg til verden slik den virkelig er, og ikke slik den burde være. Det er sikkert mye ugjort på det overordnede og politiske plan på dette området, men den ambisiøse kvinne har ikke tid til å vente på slike endringer. Her er derfor mine (småkyniske) råd for ambisiøse kvinner:

• Vær bevisst dine valg. Du kan ikke både være husmor slik de var på 50-tallet og hardtarbeidende karrierekvinne samtidig.
• Å kjøpe hjelp til hjemmet er mye mer vanlig enn mange tror.
• Aksepter at verden ikke alltid er rettferdig. Forhold deg til verden slik den er, ikke slik den burde være.
• Ikke ta deg nær av mannssjåvinistiske uttalelser. Alle kvinner som gjør karriere møter menn med gammeldagse holdninger på sin vei.
• Skill klart på hvilken rolle du har og hvilken hatt du har på. Det er fullt mulig å både være en snill og omsorgsfull mor og en knalltøff forhandler, men kanskje ikke samtidig.
• Ikke bruk arbeidstiden til å syte og klage over hvor dårlig kvinner blir behandlet. Dette virker som regel mot sin hensikt.

Hvilket syn har du på denne saken?

Vi liker å tro at vi lever i et fritt samfunn hvor vi ut ifra egne preferanser kan velge og vrake blant varer og tjenester. I mange økonomiske modeller forutsettes det også at forbrukerne er rasjonelle og godt informerte om de alternativene som finnes. Men er våre valg så frie som vi egentlig tror? I dette innlegget skal vi se på noen eksempler på mekanismer ved markedet og egenskaper ved mennesker som begrenser denne valgfriheten.

• Ferdighetsfellen. Med ferdighetsfellen mener jeg at mennesker som har tilegnet seg bestemte ferdigheter, har en tendens til å velge produkter som gjør at de kan bruke disse ferdighetene videre. Har du alltid hatt pc, og ikke Mac, er sannsynligheten stor for at du velger en pc også neste gang. Har du alltid hatt mobiltelefoner av merket Nokia, og har blitt vant med menyene og oppsettene til disse telefonene, velger du gjerne Nokia neste gang du skal kjøpe deg ny mobiltelefon også.
• Brent barn skyr ilden. For om lag 20 år siden hadde jeg en bærbar kassettspiller av merket Samsung. Denne var jeg ikke helt fornøyd med, og dette har ført til at jeg aldri siden har kjøpt et produkt av dette merket. Jeg vet om andre som har gode erfaringer med både tv-er og annet elektronisk utstyr fra Samsung, men min dårlige erfaring gjør at jeg har problemer med å velge dette merket. Irrasjonelt? Opplagt, men dette er ganske så vanlig. Særlig gjelder dette når det er snakk om bil. En person som har hatt en Toyota som det var mye problemer med, velger sannsynligvis ikke Toyota senere. Dette på tross av at Toyota i mange tester er blant de bilmerkene med færrest feil, og at årsaken til de dårlige erfaringene med én enkelt bil godt kunne skyldes rene tilfeldigheter.
• Standardvalgfellen. Med standardvalgfellen mener jeg at mange i en valgsituasjon velger det som er standardvalget. For eksempel har gjerne fastfood-restauranter flere størrelser på drikken som følger med når man kjøper en meny. De fleste velger da den størrelsen som standard følger med i menyen. Dette gjelder uavhengig av om standarddrikken er 3, 5 eller 7 deciliter stor.
• Begrenset antall valg. I dagligvarebutikkene, og særlig hos lavpriskjedene, finnes det bare én eller noen få varianter av samme produkt. Dette kan skyldes at det er mest kostnadseffektivt å ha få varer i sortimentet, men det kan også skyldes at de få aktørene som er representert i butikkhyllene, har kjøpt denne plassen og dermed stenger ute konkurrentene.
• I en kaotisk verden velger vi det trygge. Dette er motsatsen til brent barn skyr ilden. For enkelte typer produkter finnes det så utrolig mange varianter, og særlig dersom man inkluderer alle variantene som er tilgjengelig i nettbutikker, at forbrukerne blir forvirret og ikke aner hva de skal velge. I en slik situasjon velger mange det man har valgt tidligere, eller hører på venner og bekjente som kan ha ganske så tilfeldige erfaringer med en svært begrenset andel av variantene som finnes.
• Selgere som får bonus fra underleverandører. I enkelte markeder, for eksempel i markedene for finansielle produkter og hjemmeelektronikk, mottar ofte selgerne bonus fra konkurrerende underleverandører. Dette påvirker hvilke produkter som blir anbefalt av selgerne, noe som kan resultere i at du får anbefalt et helt annet produkt enn det som best dekker dine behov.

Vet du om flere forhold som begrenser valgfriheten?

Jobber du i offentlig sektor? Da har du sikkert hørt ansatte i privat sektor snakke om at de skaper verdiene, mens offentlig sektor bruker dem. Ofte sier slikt med en litt spøkefull tone, men det virker som det er en ganske allmenn oppfatning om at samfunnets verdiskapning først og fremst skjer i det private næringsliv. Men noe som er direkte feil, blir ikke mer riktig av at mange nok mener det.

La oss først tenke oss et samfunn totalt uten offentlig sektor. Kun foreldre med med god nok økonomi ville ha hatt råd til å sende barna sine på skole. Kun mennesker med god nok økonomi ville ha hatt råd til god medisinsk behandling. Veier og infrastruktur ville ha blitt betalingsvarer, og mangel på politi og rettsvesen ville etterhvert ha ført til kaos og høy kriminalitet. Ville du levd i et slikt samfunn?

Det er gode grunner til at det er en stor offentlig sektor i et moderne samfunn. Her er noen av begrunnelsene:

• I Norge har vi et offentlig helsevesen, slik at sønnen til vaktmesteren skal være sikret den samme behandlingen som datteren til direktøren.
• I Norge har vi offentlig grunnskole fordi man ser mange fordeler med at hele  befolkningen har et visst kunnskapsnivå.
• I Norge har vi offentlig høyere utdanning, slik at en skoleflink sønn av fattige foreldre skal kunne bli lege eller jurist på samme måte som en skoleflink datter av rike foreldre.

Nå skal det sies at det er fullt mulig at private aktører drifter skoler og sykehjem selv om tjenestene er gratis for befolkningen, men det er lite som tyder på at slike løsninger fører til så mye effektivisering.

Når det gjelder argumentet om at verdiskapningen skjer i privat sektor og at offentlig sektor kun bruker ressurser, kan man ved et lite tankeeksperiment raskt se at dette rett og slett ikke stemmer. La oss tenke oss at man bestemte at hele befolkningen skulle få gratis mat, men at all sykehusbehandling skulle koste penger. Ville det da plutselig blitt slik at sykehusene bedrev verdiskapning, mens dagligvaresektoren forbrukte dem? Og mener man virkelig at offentlig grunnskole og høyere utdanning ikke fører til verdiskapning?

Så er det den evige diskusjonen om at offentlig sektor sløser med ressursene. Selvsagt er ikke alt optimalt i offentlig sektor, men det er også mye sløsing med ressurser i det private næringsliv. Dessuten leverer offentlig sektor tjenester der det er svært vanskelig å kutte mye på ressursbruken uten at man samtidig svekker kvaliteten. I grunnskolen er for eksempel hovedkostnaden lønn til lærerne. Skal man gjøre store innsparinger i grunnskolen, kan man derfor ansette færre lærere. Men å opprettholde eller øke kvaliteten i grunnskolen med mange flere barn per lærer, er det svært få som egentlig har noe særlig tro på.

Hva så med de som velger å arbeide i offentlig sektor? Er ikke det uambisiøse, late og uengasjerte personer som ser på jobben som et nødvendig onde? Slik jeg ser det, er bildet veldig sammensatt. For det første er det nok riktig at de aller beste innenfor enkelte profesjoner velger privat sektor framfor det offentlige. Nyutdannede jurister, siviløkonomer og sivilingeniører med veldig gode studieresultater havner nok oftere i privat enn i offentlig sektor, blant annet på grunn av mulighet for høyere lønn. Men vi kan ikke ha et arbeidsmarked som kun har plass for de aller beste. Også den middels gode nytdannede juristen bør jo få seg en jobb. For det andre er det mange som velger seg et yrke med bakgrunn i helt andre kriterier enn lønna. Førskolelærere, sykepleiere og allmennlærere er typiske eksempler. For det tredje har norske universiteter og sykehus ansatte som mottar internasjonale priser og utmerkelser for sitt arbeid. Dette er neppe personer som er late og uengasjerte, heller tvert imot.

I et moderene samfunn med høy levestandard, er det behov for både gode private bedrifter og en robust og solid offentlig sektor.

Hva er ditt syn på offentlig sektor?

Sammenlignet med folk i mange andre land, har vi nordmenn en stor andel av vår formue plassert i egen bolig. For de aller fleste er boligen de bor i deres livs største investering. I dette innlegget skal vi se litt nærmere på fordeler og ulemper ved boligmarkedet.

Fordeler ved boligmarkedet

• Tvungen sparing. Mange er lite flinke til å spare «frivillig», det vil si sette av en viss andel av lønna til sparing i bank, aksjefond og lignende. Å nedbetale boliglånet er derimot også en måte å spare på, og dette er en sparemetode som oftere er lettere å praktisere. Grunnen til dette er åpenbar. Konsekvensen av å ikke spare i aksjefond en måned, er at man eier noen færre andeler i fond enn man ellers ville ha gjort. Konsekvensen av å ikke betale avdrag på boliglånet derimot, er at man på sikt kan stå uten bolig, og dette er noe de fleste er villige til å strekke seg langt etter for å unngå. Husk likevel på at det kun er betaling av avdrag på boliglånet som er sparing. Å betale rentene på lånet er ikke sparing. Har du avdragsfritt boliglån, gjør du derfor lurt i å spare på andre måter.
• Mulighet for høy belåningsgrad. I boligmarkedet har man ofte muligheten til å låne store deler av kjøpesummen. Dette er hovedgrunnen at så mange har bygd store formuer på eiendomsinvestering.
• Gunstig skattemessig. Å eie egen bolig er skattemessig gunstig på flere måter. For det første er det ikke skatt på gevinst ved salg av egen bolig, gitt visse krav til botid. Videre er ligningsverdien av eiendom satt langt lavere enn faktisk markedsverdi, noe som er gunstig for de som har så høy formue at de må betale formueskatt.
• Mulighet til å påvirke verdien. Er man litt nevenyttig av seg, har man gode muligheter til å øke verdien av egen bolig. Enkle oppussingsprosjekter klarer de fleste å gjennomføre, og dette kan føre til at boligen øker mer i verdi enn prisen på selve oppussingen. Dette er ikke mulig i for eksempel aksjemarkedet. Det er opplagt ikke mulig å «pusse opp» en aksje.

Ulemper ved boligmarkedet

• Høye transaksjonskostnader. Alle som har solgt bolig, vet at kostnadene er høye. Dokumentavgift til staten, honorar til megler osv. blir til sammen ofte flere titusen kroner.
• Tidkrevende prosess å kjøpe og selge. Å kjøpe og selge bolig tar som regel mye lenger tid enn å kjøpe og selge for eksempel aksjer.
• Ikke ett marked. Boligmarkedet er egentlig ikke ett marked, men en rekke ulike markeder som har ulik prisutvikling. I media snakker man gjerne om gjennomsnittlig prisutvikling for landet sett under ett, men dette er egentlig ikke så interessant når man skal selge en konkret bolig. I en gitt periode er det som oftest slik at boligprisene stiger i deler av landet, mens den faller i andre deler av landet.
• Mange skryter på seg en høyere verdistigning enn det som er tilfellet. Jeg har flere ganger hørt folk snakke om hvor god verdistigning de har hatt på egen bolig. Et typisk utsagn kan være «Jeg kjøpte huset i 1980 for kr 500.000, og i dag har jeg fått en verdivurdering på kr 3.000.000.  Jeg har altså tjent kr 2.500.000 på huset mitt.» Greit nok, men ofte fortelles ikke hele sannheten i slike sammenhenger. Har man eid en bolig i 30 år, har man som regel kostet på den ganske mye. Har personen i eksempelet byttet tak på huset, lagt brostein i oppkjørselen, bygd ny garasje og pusset opp både kjøkken og bad i sin eietid, snakker vi om en helt annet avkastning enn det han skryter av.
• Ikke alltid mulighet til selv å bestemme når man skal kjøpe og selge. Det er opplagt en fordel å selv kunne bestemme når man vil kjøpe og selge det man investerer i. I boligmarkedet er det ikke alltid slik. Ofte blir man tvunget til å flytte på grunn av at man har fått seg jobb et annet sted i landet, man har fått barn og trenger dermed mer plass eller man står midt oppe i en skildsmisse.

Hvilke erfaringer har du med boligmarkedet?