Lønn som fortjent

Ett av de få tv-programmene jeg følger med på, er Robinsonekspedisjonen. Jeg liker dette programmet fordi jeg syns det er interessant å se hvordan mennesker opptrer og reagerer i pressede situasjoner. Det er ofte i en presset situasjon at den vi egentlig er kommer best fram. Jeg har flere ganger tenkt på om det er den riktige personen som vinner i denne konkurransen , og jeg har etterhvert kommet fram til at det alltid er den rette deltakeren som vinner. Ikke nødvendigvis den fysisk sterkeste, ikke nødvendigvis den mest praktisk anlagte, ikke nødvendigvis den som bidrar mest til laget og ikke alltid den smarteste, men alltid den riktige. Det er nemlig en rekke egenskaper som påvirker hvor langt du kommer i denne konkurransen, og den som står igjen helt til slutt har den beste kombinasjonen av disse egenskapene.

På samme måte vil jeg påstå at alle har den lønna de fortjener, ihvertfall i velfungerende samfunn som det norske. Jeg gikk ut av Handelshøyskolen i Bergen for noen år siden, og av de jeg gikk ut samtidig med og som jeg fortsatt har kontakt med, vet jeg at noen tjener mindre enn meg, noen tjener mer enn meg og én tjener vesentlig mer enn meg. Han som tjener vesentlig mer enn meg, hadde ikke de beste karakterene, men jeg vil likevel hevde at det er helt riktig at han tjener det han gjør. Hvilken lønn du oppnår, er nemlig avhengig av mange ulike forhold, der karakterer og intelligens er to, men som regel ikke de viktigste. Hvor stor risiko man er villig til å akseptere, hvor kravstor man tør å være i lønnsforhandlinger, hvor mye man er villig til å arbeide, hvor mye man er villig til å reise i jobben og hvilken bransje og bedrift man velger å arbeide i, er ofte viktigere forhold. De som tjener mye, er villige til å akseptere mye som de med middels og lav inntekt ikke er villige til å akseptere. Særlig det med risiko er viktig. Har du lagt merke til at de som tjener veldig mye som regel har svært variabel inntekt? De kan tjene to millioner ett år, tre millioner det neste og så kun én million det tredje. De fleste mennesker er ikke villige til å akseptere at inntekten er usikker. De vil vite akkkurat hva de vil få utbetalt neste måned. Denne tryggheten betaler man ofte en høy pris for. Trenger du å vite akkurat hvor mye du vil få utbetalt neste måned, vil du aldri oppnå noe mer enn en middels høy inntekt.

Det hele handler om å ta ansvar for eget liv, egne handlinger og egne resultater. De aller fleste kan oppnå en høy inntekt, gitt at de er villige til å betale prisen. Men du må betale den faktiske prisen, ikke den prisen du selv syns er den riktige. Å ta en doktorgrad og passivt forvente at du skal oppnå millioninntekt, er ikke å betale den riktige prisen. Å stå på mer enn andre, være kreativ og kravstor og skifte jobb ofte derimot, kan være å betale den riktige prisen.

Hva mener du? Får virkelig alle den lønna de fortjener? Eller mener du jeg er helt på jordet her? 😉

12 Comments »

  1. meg Said,

    november 26, 2010 @ 6:38 pm

    Nei jeg syntes du har et poeng jeg…

  2. soon to be a billionaire Said,

    november 27, 2010 @ 5:15 pm

    Du har på mange måter helt rett, samtidig er jeg litt glad for at du også tar feil. Din observasjon er helt riktig i konkurranseutsatte næringer, mens på andre områder, som feks omsorgsyrker, stat og kommune, så er lønnssystemet rigid og låst til stillingen etc. Jeg er veldig glad for at også folk som innehar egenskaper som kunne gitt dem fortrinn og sucess i konkurranseutsatte næringer, velger å bruke egenskapene sine i yrker som kanskje ikke lønner så godt, men som er vel så viktige for at samfunnet skal fungere.

  3. Alltid Blakk Said,

    november 30, 2010 @ 10:11 pm

    nja – tja. Jeg synes nå at noen evner blir mer verdsatt enn andre, og det dermed ikke blir rettferdig. Uten at det er urettferdig av den grunn. Men du har helt klart et poeng. Du har større innvirkning på livet ditt, enn du egentlig ønsker å vite. Kanskje du må forsake å ha et familieliv for å lykkes i arbeidslivet/forretningslivet ? Kanskje du må forsake en karriere for å lykkes på familiefronten ? Bygge nettverks relasjoner med personer du ikke liker? Jobbe mer enn de normale 37,5 timene i uka ? Å la være å velge er også et valg. Velger man en ting, forsaker man noe annet.

  4. pengeblogg Said,

    desember 1, 2010 @ 6:47 pm

    Gode poenger, Alltid Blakk 🙂 Sikker på at du alltid er blakk? 😉

    Det at det også er et valg å ikke velge er det mange som ikke tar inn over seg. Mange forblir i den samme jobben år ut og år inn, selv om de mener at de får alt for dårlig betalt. Noen av disse har nok nådd sitt potensiale og kan derfor ikke oppnå noe bedre inntekt andre steder, men en stor andel forsøker ikke engang å finne en annen jobb. De føler seg trygge og komfortable der de er, og vurderer derfor ikke noe annet. Men igjen, velger man å være trygg og komfortabel, velger man gjerne bort rikdom.

  5. Formuebygging Said,

    desember 1, 2010 @ 10:53 pm

    Jeg er litt inne på samme tankegang. Man er sin egen lykkes smed, det er opp til deg selv hvordan du vil utvikles videre. Når dette er sagt er det veldig mange variabler med i bildet.

    Jeg kan samtidig ha forståelse for at en person mener at han eller hun ikke har kunnet gjøre så mye annet. Det kommer helt an på situasjonen. Klart det finnes unntak til det meste her i verden.

    Likevel er jeg enig i det at bare man er villig, kan man nå sine mål men, mener ikke at det skal være enkelt….

  6. pengeblogg Said,

    desember 2, 2010 @ 7:19 am

    Det er opplagt ikke enkelt. Skal man oppnå suksess på et område, kreves det hard innsats, klare prioriteringer og stor tålmodighet. Men mennesker som gir blaffen har det jo heller ikke enkelt. Det er litt som å investere penger. Legg inn litt ekstra innsats i dag og i årene framover, og du vil nyte godt av det resten av livet. Yt lite, slapp av og gi blaffen i dag, og du vil komme til å slite med konsekensene resten av livet.

  7. Julia Beate Said,

    desember 2, 2010 @ 7:24 am

    Jeg danker rundt som vekter som ekstra jobb; supergrei jobb som er veldig greit betalt, om du ser bort fra Bergens narkisene og den konstante kontakten med både de og sprøytene deres.

    Men man klarer seg alltid på en eller annen måte, gjør man ikke (bank i bordet!)?

  8. pengeblogg Said,

    desember 4, 2010 @ 11:20 am

    Soon to be a billionaire, jeg er helt enig i at det er flott at folk velger å bli førskoleærere, sykepleiere og hjelpepleiere, for vi er avhengige av disse for at samfunnet skal fungere. Men jeg mener likevel man kan argumentere for at de har den lønna de fortjener. Tross alt har de jo valgt et yrke som de på forhånd visste var dårlig betalt. Offentlige ansatte sitter ofte mye tryggere i sin jobb enn det mange i privat sektor gjør. Denne tryggheten må de betale for ved å godta en lavere lønn. Om man er villig til å godta dette eller ikke, er opp til den enkelte. Ergo har man den lønna man fortjener.

  9. Alltid Blakk Said,

    desember 4, 2010 @ 8:21 pm

    Hehe, når jeg skrev min kommentar hadde jeg et bilde i tankene. Og ser at andre har hatt andre bilder. Jeg tenkte mer på et par jeg syns får for mye betalt. De er rett og slett over vurdert, i mine øyne inkompetente smiskere. Det jeg må ta innover meg er jo at de er 100 ganger flinkere enn meg til nettverks bygging. Det er derfor de har kommet seg dit de er. Og det er en egenskap jeg synes er over vurdert ( kan muligens ha noe med mine manglende egenskaper..)

    Samtidig på den andre enden av skalaen har du folk som er utrolig dyktige i det de gjør, godt likt, men rett og slett har en sykdom som gjør de er mye borte fra jobb. Det vil dermed legge begrensinger på deres valg.

    Så det er ikke helt svart hvitt. Men sånn rent generelt kan vi godt være enig.

  10. Rune Said,

    januar 8, 2018 @ 10:33 am

    Hei jeg liker bloggen din men dette innlegget blir for meg litt for generaliserende og enkelt. «Man får det man fortjener» «man er sin lykkes smed osv.. Dette blir nok altfor enkelt dessverre. Se for deg to personer. I utgangspunktet er de begge like begavet. Person A: er oppvokst i en trygg og god kjernefamilie. Blitt fulgt opp på alle mulige områder i livet. Har opparbeidet seg et godt selvbilde og selvtillit. Person B: Har kanskje hatt en alkoholisert mor og en far som har foregrepet seg. Hvem trur du har best utgangspunkt for å lykkes? Enkelte er så langt nede i mørke at det faktisk ikke har et reelt valg. Når det er sagt så er jeg enig i mye av det du sier. De fleste av oss kan gjøre mye for å endre tankesett osv.. Selv om Norge er et velfungerende samfunn så finnes det mørketall. Har virkelig alle narkomane valgt å bli det selv eller har de bare opplevd et helvete som vi normale faktisk ikke kan forstå seg på? Alt er ikke svart/hvit

  11. pengeblogg Said,

    januar 8, 2018 @ 2:01 pm

    Rune, takk for god kommentar. Jeg mente ikke å støte noen med dette innlegget, og jeg tenkte nok ikke nok på dem som har skikkelig vonde opplevelser med seg da jeg skrev det. Det finnes riktignok dem som klarer å bruke vonde opplevelser fra barndommen som en slags positiv kraft senere i livet, men man kan selvsagt ikke forvente at alle klarer det.

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.