Every master was once a disaster?

Hvis du har lest endel suksessbøker, har du kanskje lagt merke til at mange av dem som skriver slike bøker har hatt uvanlig vonde opplevelser i fortiden. Noen ble slått av sine foreldre, noen var på et tidspunkt så blakke at de måtte bo på gata, noen mistet huset i brann og hadde ikke forsikring, noen hadde livstruende sykdommer og så videre. Sannsynligvis blir slikt satt på spissen for å selge flere bøker. Vi blir mer imponert av en person som var helt blakk og som klarte å bli rik enn av en som var født inn i en rik familie og klarte å bli enda rikere, vi blir mer imponert av en svært overvektig person som klarer å slanke seg enn av en person som ved hjelp av sunt kosthold og mosjon klarer å holde seg normalvektig hele livet og så videre. Slike før/etter-historier ser ut til å imponere mange mennesker. Samtidig vil jeg tro at dette ikke bare er et salgstriks, men at det faktisk ofte er slik at de som gjør stor suksess har en fortid som er uvanlig ubehagelig. Hvordan kan dette henge sammen?

Jeg tror alle mennesker har et stort potensiale, men de færreste utnytter det til det fulle. Hvis vi hele livet har hatt det ganske bra, som jeg vil tro gjelder en stor andel av nordmenn, kan det være vanskelig å finne den ekstra gnisten som skal til for virkelig å utrette noe stort. Har man derimot vært veldig langt nede, og kjent og følt hvordan det faktisk er, har man kanskje lettere for å finne denne gnisten.

Men når har vi mennesker det egentlig best? Når vi halvsløve går gjennom dagene uten egentlig å yte noe mer enn sånn middels, eller når vi setter oss mål, står på litt ekstra og klarer å utrette noe? Jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg har det opplagt best når jeg presser meg selv litt. Ikke så mye at jeg blir utslitt, men nok til at jeg beveger meg litt utenfor den velkjente «komfortsonen». Dette er en av grunnene til at jeg har satt meg et veldig ambisiøst mål om å bli økonomisk uavhengig om noen år. Jeg vet at jeg i et globalt og historisk perspektiv allerede er temmelig rik, men lar ikke dette være en sovepute for middelmådighet. Gjør man det, kommer man seg ikke noe videre.

Annonser

2 Comments »

  1. Gjøksang Said,

    juni 27, 2011 @ 9:31 pm

    Veldig godt sagt og jeg tror du har helt rett i alt du skriver her. Det eneste «aberet» for min del er at man kan yte sitt beste i utallige år, for eksempel vaske gulv så man kan spise av det, vaske klær, stryke, osv, osv, og passe barn (handikappede) og man kommer ingen vei. Man blir bare utbrent og blakk. Da spør jeg Gud, kan du sette meg fri fra fengselet så jeg også kan få lov til å «gjøre karriere» som alle mine venner? Skal jeg stappe sønnen min i søppelkassen og gå? Jeg elsker ham jo.

  2. Alltid Blakk Said,

    juni 27, 2011 @ 10:23 pm

    En grunn til at en forfatter som har sett harde tider i hvitøyet ofte er mer populær, har med erfaringen h*n har hatt. Folk som aldri har vært sultne, vil ikke klare å sette seg inn i opplevelsen. Har du vært på bunnen, eller vært i nærheten har du ofte en viss ydmykhet for de i samme situasjon. Såt letter kommunikasjonen.

    Uansett er det helt klart sunt å strekke seg litt. Selv prøver jeg å være den beste jeg kan være. Da må jeg strekke meg, og ofte i retninger jeg ikke viste jeg en gang fantes 🙂

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.