Er du proff eller pyse?
I det siste har det vært kaldt og tørr luft der jeg bor. Det har ført til at jeg har fått ganske tørr hud, blant annet på hælene. Jeg er ikke særlig flink til å smøre føttene med fuktighetskrem, og en ettermiddag kjente jeg hadde vondt i den ene hælen. Jeg tok av sokken og fikk da se at huden hadde sprukket litt. Ingen stor sak, men jeg følger for tiden et treningsopplegg med knallhard intervalltrening på tredemølle, og den kvelden jeg oppdaget den sprukne hælen, skulle jeg ha neste økt. Første tanke var at jeg måtte droppe treningsøkta den kvelden. Hvis hvert steg var litt smertefullt når jeg gikk, kom det sannsynligvis til å være veldig smertefullt når jeg sprang.
Min andre tanke var imidlertid at jeg spurte meg selv «er du proff eller pyse?». Skulle jeg virkelig la meg stoppe av en litt sprukket hæl. Ikke pokker, jeg skulle gjennomføre økta. De første fem minuttene var det ganske smertefullt, men så tenkte jeg ikke så mye over det lenger og jeg fullførte alle intervallene. Og sprekken ble ikke noe større, så ingenting tyder på at ting ble noe verre av at jeg gjennomførte økta.
Dette var bare ett eksempel. De fleste av oss møter stadig på små utfordringer der vi har godt av å spørre oss selv «er du proff eller pyse?». Store utfordringer og problemer skal man selvsagt ta på alvor, men alle mindre problemer bør vi bite i oss og ikke la stoppe oss. Selv har jeg trent når jeg har vært småsyk (for å nå mitt årsmål om å trene så og så mange ganger), stilt på jobb med feber (på grunn av at akkurat den dagen skulle jeg holde en veldig viktig presentasjon for mennesker som kom fra hele landet), møtt på jobb svært, svært trøtt (på grunn av småsyke unger som ikke ville sove på natta) og så videre. Jeg er ingen jernmann eller robot, og det finnes mange som er mye tøffere enn meg, men jeg er i hvert fall veldig bevisst på at jeg ønsker å være en proff, og ikke en pyse.
Er du proff eller pyse?
