For en tid tilbake så jeg en episode av Folkeopplysningen på NRK om selvutviklingsindustrien. Litt av poenget med denne serien er at man skal opplyse det norske folk om at ikke finnes forskningsmessig belegg for alt det vi går rundt og innbiller oss, og det syns jeg i utgangspunktet er en veldig god ide. I episoden om selvutviklingsindustrien var jeg enig i veldig mye av det som ble sagt og vist, men ikke i alt. I dette innlegget skal jeg prøve å forklare min mening om dette, og relatere det til mitt eget langsiktige mål om å bli økonomisk uavhengig.
Jeg har mange ganger skrevet om viktigheten av å sette seg mål. Jeg har også noen ganger skrevet om nytten av å tenke positivt. I Folkeopplysningen ble begge disse teknikkene framstilt som uheldige, fordi de kunne virke stikk mot sin hensikt.
Når det det gjelder det å sette seg mål, ble det vist til forskning som viser at mål kan føre til feil fokus, og i enkelte tilfeller kan få direkte helseskadelige og farlige konsekvenser. Et skrekkeksempel er den gangen toppsjefen i Ford satte et mål om at en bilmodell skulle være så og så kort og så og så lett. Ingeniørene utviklet bilen, men de fokuserte ensidig på de kravene toppsjefen hadde satt, og så bort ifra at bilen de utviklet var direkte farlig å kjøre. Jeg mener dette er et godt eksempel, men samtidig tar man ting litt ut av sammenheng når man framhever noe slikt. Når det gjelder mitt eget mål om å bli økonomisk uavhengig, så kunne jeg selvsagt ha nådd dette målet ganske raskt hvis jeg var villig til å ofre alle mine prinsipper og begå kriminelle handlinger for å nå det. Jeg tror faktisk jeg kunne ha klart å svindle til meg relativt store summer uten å bli oppdaget, men det er totalt uaktuelt for meg å prøve på noe slikt. Men hva med handlinger litt mer i gråsonen? Kan jeg bli fristet til å skrive ut litt overtid som det ikke er belegg for, unnlate å føre opp noen småinntekter på selvangivelsen og så videre for å nå målet mitt? Tja, det er klart at terskelen for å gjøre noe slikt er langt lavere enn det vil være å begå innbrudd eller underslag. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre noe kriminelt i det hele tatt. På sikt tror jeg samvittigheten min vil straffe meg hardt hvis jeg begir meg ut på tynn is. Kan det å jobbe for å bli økonomisk uavhengig få noen andre negative konsekvenser? Ofrer jeg for eksempel leketid sammen med barna mine for å svare på e-post fra sjefen på ettermiddagen, eller kjøper jeg billig og dårlig mat når jeg er ute og spiser med kollegaer for å spare noen kroner? Jeg ser ikke bort ifra at mitt ambisiøse mål kan få noen slike negative konsekvenser, men i den store sammenheng tror jeg skaden er relativt beskjeden. Og ikke minst tror jeg at de langsiktige, positive konsekvensene av å jobbe for et slikt mål mer enn oppveier de eventuelle negative konsekvensene. Når jeg i relativt ung alder kan slutte å bruke 40 timer i uka på jobb, vil jeg jo få mer tid til å være sammen med familien min, og ikke minst må jeg utvikle meg til å bli en produktiv og positiv person for å klare å nå dette målet. På veien mot målet er jeg nødt til å tenke kreativt om hvordan jeg kan klare å øke inntektene mine og kutte kostnadene, og jeg har ikke tid til å tenke og klage på hverdagslige småproblemer (som jo er blitt en folkesykdom). Og hva egentlig alternativet til å sette seg mål? Å svirre formålsløst rundt og leve uten mening og ambisjoner? Jeg har selv sett hvor destruktivt det kan være å ha for mye tid til rådighet og ikke ha noe meningsfylt å bruke tiden på.
Når det gjelder det å tenke positivt, går kritikken på det at dersom man går rundt og ser alt gjennom rosenrøde briller og tror at alt ordner seg av seg selv, så blir man sløvet av dette og yter mindre. I ekstreme tilfeller kan dette kanskje være tilfelle, men jeg vil si at mennesker som går rundt og tror at alt automatisk skal ordne seg, er naive. Og det er en stor forskjell på det å være naiv og det å være positiv.
Jeg har flere ganger advart mot at man ikke må gå i selvutviklingsfellen. Denne fellen går man i dersom man leser en selvutviklingsbok eller deltar på et selvutviklingsseminar, og deretter kjøper en ny bok eller en ny billett i stedet for å faktisk gjøre det som man vet man bør gjøre for å skape faktiske resultater. Noen kan fortsette slik i mange år – de leser hundrevis av bøker og bruker store summer på å delta på ulike svindyre seminarer, men står på stedet hvil når det gjelder egne resultater. Denne fellen kan unngås ved at man finner fram til den viktigste aksjonen (eller de to-tre aksjonene) man må utføre for å komme nærmere målet sitt, og deretter forplikter seg (helst skriftlig) til å utføre denne aksjonen over en tilstrekkelig lang tidsperiode. I de fleste tilfeller er det enkelt å finne disse aksjonene: Er målet å gå ned i vekt, må du spise mindre. Er målet å springe en halvmaraton, må du trene. Når det gjelder mitt eget mål om å bli økonomisk uavhengig, er den primære aksjonen at jeg hver måned skal spare minst halvparten av lønna mi. Dette har jeg forpliktet meg til å følge opp så langt det lar seg gjøre, og denne aksjonen «ruler» alt annet jeg måtte finne på. Når man finner fram til konkrete aksjoner, tror jeg man gjør lurt i å innse at ting tar tid, og at man derfor ikke må brenne av alt kruttet i starten. Ikke sett overambisiøse mål, men forplikt deg heller til å følge opp over en lengre periode. La oss si at du har satt deg som mål å øke din kompetanse betraktelig, og aksjonen er at du skal begynne å lese fagbøker. Du har kommet fram til at du kan klare å skvise inn to timers lesing hver eneste dag. Mulig du klarer å skvise inn dette i starten, men sannsynligvis vil du i perioder slite med å følge opp en så ambisiøs leseplan. Og det som fort kan skje når du ser at du ikke klarer å følge opp, er at du gir opp hele opplegget. Da er det mye bedre å tenke at ja, under ideelle omstendigheter kan du klare to timer, men det er nesten aldri ideelle omstendigheter, så la oss heller gå for en time hver dag. En time hver dag i fem år er så uendelig mye bedre enn to timer hver dag i tre uker.
Det er ikke så lett å forske på oss mennesker. Filosofer, psykologer, sosiologer, antropologer og andre har i århundrer prøvd å finne svaret på hvordan vi er skrudd sammen og hva det er som driver oss framover. Vitenskapen kan gi mange svar, men foreløpig på langt nær alle. Når man skal forske på noe, er man ofte nødt til å forenkle virkeligheten. I mange tilfeller går det helt fint, men når det er snakk om oss mennesker, kan konklusjonen fort bli gal dersom man forenkler for mye og ikke ser helheten. Det som imidlertid er helt sikkert, er at vi mennesker er fæle til å ødelegge for oss selv. I veldig mange tilfeller vet vi hva vi bør gjøre, men vi gjør det ikke likevel. Som regel er det altså ikke snakk om mangel på informasjon (med gratis blogger og podcaster om hvert tenkelige tema, kan ingen i dag hevde at de ikke har tilgang på informasjon), men heller det at vi trenger hjelp til å holde fokus og gjøre de rette tingene over lengre perioder. Det er den konkrete handlingen å spare minst halvparten av lønna mi hver måned som over tid vil gjøre meg økonomisk uavhengig. Men dette er et mangeårig prosjekt, og jeg trenger stadig påfyll av inspirasjon og motivasjon for å holde flammen tent. Og for å hjelpe meg med dette bruker jeg verktøy fra selvutviklingens verktøykasse – jeg setter meg motiverende mål, jeg sier positive ting høyt til meg selv, jeg visualiserer, jeg skriver på denne bloggen og jeg leser av og til også en selvutviklingsbok. Ikke som en erstatning for det å spare så klart, men som et supplement.
