Ved utgangen av januar i år var min netto finansformue på om lag 10,5 millioner kroner. Finansformuen min består av 77 % aksjer (i fire ulike indeksfond), 15 % kryptovaluta (Bitcoin og Ether) og 8 % bankinnskudd. Jeg har ikke noe gjeld.
I tillegg til finansformuen min, bør følgende nevnes for å få et helhetsinntrykk av min økonomiske situasjon:
- Jeg eier en enebolig i Trondheim sammen med kona. Salgsverdien er usikker, men jeg vil anta at den ligger på rundt seks millioner kroner. Nøyaktig salgsverdi per i dag er ikke spesielt viktig, siden vi har tenkt å bo der i mange år ennå.
- Jeg har tre barn, som alle er under 18 år. Jeg har satt av et par hundre tusen kroner til hver av dem i aksjefond, som er tenkt brukt når de en dag skal ut i boligmarkedet. Jeg pleier også å gi dem fondsandeler i julegave hvert år. Disse pengene står foreløpig i mitt navn, så det er ingen fare for at de svis av på russebuss eller lignende. I tillegg har jeg kjøpt satoshis for noen tusen til hver av dem, i tilfelle bitcoin skulle få en skikkelig himmelferd de neste årene.
- Vi har én bil, som er noen år gammel. Vi kjører ikke veldig mye, men er likevel avhengig av å ha tilgang til bil.
- Kona er noen år yngre enn meg og har ingen interesse av å slutte å jobbe med det første. Hun har for øvrig hatt en spareavtale i indeksfond i mange år, og har derfor en brukbar finansformue selv nå. Hun er i likhet med meg gjeldfri.
- Jeg er en nøktern person og trenger ikke å ha et høyt forbruk for å ha det bra.
Mitt overordnede mål har i flere år vært å oppnå økonomisk uavhengighet. Det er flere grunner til at jeg ønsker å bli økonomisk uavhengig, men det viktigste har vært friheten det medfører og gleden som er knyttet til å jobbe mot og stadig nærme meg et langsiktig mål.
Kan jeg med 10,5 millioner i finansformue kalle meg økonomisk uavhengig, og kan jeg slutte å jobbe? La meg forsøke å besvare disse mer overordnede spørsmålene med ti mer spesifikke spørsmål.
Spørsmål 1 – Har du nok?
Tommelfingerregelen sier at man kan kalle seg økonomisk uavhengig når man har 300 ganger månedlig forbruk i finansformue (The Trinity Study). Selv om denne regelen har vist seg å være ganske robust (den er testet ut i mange ulike tidsperioder og markedsklima), så syns jeg det er greit å legge inn en viss sikkerhetsmargin. Framtidig inflasjon er alltid et usikkerhetsmoment, og helt out of the blue uforutsette kostnader kan dukke opp. Jeg bruker i dag rundt kr 25 000 hver måned, så med 10,5 millioner i finansformue, har jeg 420 ganger månedlig forbruk. Jeg skulle selvsagt gjerne ha hatt enda mer, men ja, jeg vil si at jeg har nok. Jeg har for øvrig satt av midler tilsvarende tre måneders forbruk på en egen krisekonto. Disse skal kun brukes hvis jeg går tom for alle andre penger og jeg må finne meg en jobb igjen. Siden jeg har god utdannelse, mye og variert erfaring og gode attester, vil jeg tro at jeg vil kunne klare å finne meg en ny jobb hvis det skulle vise seg å bli nødvendig. Det kan da selvsagt bli en jobb som jeg i utgangspunktet er overkvalifisert til, men jeg er på ingen måte noen snobb, så det vil ikke plage meg nevneverdig.
Spørsmål 2 – Kødder du til pensjonen din?
Jeg er nå midt i 40-åra, så ja, jeg vil kødde til pensjonen min når jeg slutter å jobbe. Samtidig vil jeg sannsynligvis ikke være avhengig av framtidig pensjon for å opprettholde levestandarden min, så pensjonen vil uansett bare være en bonus.
Spørsmål 3 – Hva med ditt sosiale liv?
Jeg har mange gode kollegaer, men vi omgås ganske lite på fritiden. Jeg liker julebord og lønningspils, men ser ikke på dette som veldig viktige greier i livet mitt. For øvrig trives jeg godt i eget selskap, er aktiv i blant annet det lokale idrettslaget og lager musikk med noen kamerater, så jeg vil tro at jeg vil få mitt sosiale behov dekket uten å måtte gå i kantina på jobb.
Spørsmål 4 – Vil ikke noen kostnader øke når du slutter å jobbe?
Jeg jobber i dag litt mer enn fulltid (de fleste måneder har jeg litt overtid). Tar man med tiden jeg bruker til å komme meg til og fra jobb, bruker jeg i underkant av 45 timer i uka på jobb. Denne tiden må jeg fylle med noe når jeg slutter å jobbe, så ja, noen kostnader kan øke. Samtidig er det en viss dress code på jobben min, og det koster endel å komme seg til og fra jobb, så noen kostnader vil også bli redusert. Men jeg tror det blir viktig at jeg er veldig oppmerksom på at jeg ikke kan tillate meg at de månedlige kostnadene mine skyter i været når jeg får mer tid til rådighet. Jeg har tvert imot planer om å utfordre meg selv til å finne måter å redusere mitt månedlige forbruk på. Selv om jeg har et ganske nøkternt forbruk i dag, så er det helt sikkert noen skruer som kan skrus på likevel. De har jeg tenkt å finne.
Spørsmål 5 – Er du godt nok forsikret?
Både jeg og kona har brukbare forsikringer igjennom jobb, så vi har ikke behov for hverken livs- eller uføreforsikring per i dag. Jeg har forsikret mine barn, så de ikke blir minstepensjonister hvis de skulle bli ufør i ung alder eller noe annet alvorlig skulle skje med dem. Siden finansformuen min nå er ganske stor, ser jeg ikke noe behov for å tegne noen nye forsikringer knyttet til mitt liv eller min helse når jeg slutter å jobbe. Bedre å være selvassurandør.
Spørsmål 6 – Vil det være igjen noe etter deg?
Jeg håper jeg får leve i flere tiår til, så hvor mye som vil være igjen etter meg er det vanskelig å si noe om. Som nevnt har jeg satt av midler til å hjelpe mine tre barn inn i boligmarkedet. For øvrig har jeg aldri tenkt å ta opp noe boliglån igjen, så den boligen jeg bor i når jeg dør vil minimum være det som går videre til neste generasjon. Jeg håper imidlertid at det blir igjen noe mer enn det, men det er ikke noe mål at jeg skal etterlate veldig mye til barna mine. Men hvem vet, i min portefølje har jeg blant annet én bitcoin, og hvis den mangedobler seg i verdi de neste årene, kan det jo bli igjen en god slump med penger etter meg.
Spørsmål 7 – Hva hvis du blir påkjørt av bussen?
Skulle jeg plutselig stryke med, vil hele formuen min gå til kona, som har mulighet til å sitte i uskifte. Formuen min er såpass stor at det ikke vil være noe problem for henne å klare seg på egen inntekt hvis det skulle skje noe med meg.
Spørsmål 8 – Hva skal du finne på?
Jeg har flere hobbyer som jeg ikke syns jeg har tid nok til i dag. Jeg liker å holde meg i form, jeg liker å lese bøker og jeg er glad i å sysle med musikk. Jeg tenker også å bruke noe mer tid enn jeg gjør nå til å styre formuen min, blant annet ved en mer aktiv forvaltning av en mindre del av porteføljen. I tillegg ser jeg for meg et noe roligere liv med mindre stress enn det jeg har i dag. Jeg og kona har alltid jobbet fulltid, og med tre barn har det til tider vært veldig hektisk. Noe jeg ikke kan gjøre, er å skaffe meg noen nye svindyre hobbyer eller «investere» i noe som vil øke mine månedlige kostnader vesentlig. Det beste eksempelet jeg kan komme på her er hytte. Vi har ikke hytte per i dag, siden vi bor i kort kjøreavstand fra veldig fine turområder og ikke helt liker tanker på å «kjøpe oss arbeid», men hvem vet, kanskje jeg en dag blir en hytteperson, og skulle det skje, må jeg gjøre en vurdering av hva som er mulig å få til med den finansformuen jeg har der og da.
Spørsmål 9 – Hva med skatt?
Selv om jeg slutter å jobbe, så vil jeg ikke slippe unna all skatt. Den idiotiske formueskatten vil jeg måtte betale, men den er heldigvis ikke så høy at den vil kvele meg. For øvrig har jeg aksjefondsandelene mine på en aksjesparekonto, og der er reglene slik at det er de innskutte midlene som regnes som realisert først ved uttak, noe som gjør at det vil ta mange år før jeg blir nødt til å betale gevinstskatt.
Spørsmål 10 – Norge trenger arbeidskraft. Får du ikke dårlig samvittighet av å slutte å jobbe tidlig?
Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Å ha en jobb er en moderne greie, og man kan bidra til samfunnet og gjøre livet til andre bedre uten å ha en vanlig jobb. Vi lever kun én gang, og av og til må det være lov å sette seg selv først.
Konklusjon
Det vil ikke være risikofritt å slutte å jobbe nå når finansformuen min er på 420 ganger månedlig forbruk. Samtidig er det viktig å ikke bare utsette det man ønsker å gjøre her i livet på grunn av at alt skal være så trygt og forutsigbart. Jeg ser heller ingen grunn til å finregne på hvor mye jeg vil trenge, for det er ikke mulig å gjøre det på en veldig god måte. Fortidens avkastning i aksjemarkedet er ikke nødvendigvis lik framtidens, dagens skattesatser er ikke lik framtidens, hva prisen på bitcoin vil være om ti år er det særdeles vanskelig å si noe om og så videre. Og selv om jeg skulle prøve å finregne på dette, så vil jeg kun klare å fange opp risiko (som ofte nettopp blir definert som det man kan regne på) og ikke usikkerhet (som man ikke kan regne på), og historisk sett er det ofte helt uventede hendelser (unknown unkowns) som har hatt de største konsekvensene. Jeg må fokusere på det jeg faktisk kan påvirke og gjøre noe med, blant annet mitt månedlige forbruk, og der mener jeg som nevnt at jeg fortsatt har litt slack, noe som gjør at jeg etter ytterligere kutt egentlig har mer enn 420 ganger månedlig forbruk i formue. Jeg har ikke sagt opp jobben ennå, og har foreløpig ikke satt en bestemt dato for når jeg vil gjøre det, men sannsynligvis er det ikke snakk om veldig langt inn i framtiden.
Inflasjon i min levetid
Da jeg gikk på ungdomskolen på 1990-tallet, kunne man få en enebolig i Trondheim til én million kroner, Donald-blader kostet kr 11,90, en Sony Walkman kostet en liten tusenlapp og en Levis 501 kostet rundt kr 600. I dag må man ut med minst fire-fem millioner for en enebolig i Trondheim, Donald-blader koster kr 79, Sony Walkman er ikke lenger et produkt som det er noen etterspørsel etter og en Levis 501 koster i overkant av kr 1 000. Tallene her må tas med en liten klype salt, siden de dels er basert på min egen hukommelse, men de viser i hvert fall at det i løpet av min levetid har vært en betydelig inflasjon, men også at prisveksten på ulike typer produkter har vært veldig forskjellig.
Økende interesse
Inflasjon har blitt mye diskutert de siste par-tre årene. Dette skyldes nok primært at den i flere år har vært høyere enn lønnsutviklingen for mange, men også det at mange økonomer og bitcoinere har snakket om og problematisert mange aspekter knyttet til inflasjon. Jeg har fulgt med på debatten lenge, og her er noen refleksjoner jeg har gjort meg.
Etterspørsels- og tilbudsdrevet inflasjon
I økonomifaget snakket man gjerne om etterspørsels- og tilbudsdrevet inflasjon, og jeg mener det er viktig å skille på de to, siden eventuelle virkemidler for å forsøke å stagge inflasjonen bør ta utgangspunkt i hva som skaper den. Hvis vi tenker oss at det kommer ny, solid og omforent forskning som viser at mango er naturens sterkeste afrodisiakum, så vil med all sannsynlighet etterspørselen skyte i været og prisen på mango vil øke betydelig (etterspørselsdrevet inflasjon). Hvis vi videre tenker oss at India, som produserer flest mango i verden, slutter å dyrke mange andre typer frukt for å sette av plass til økt mangoproduksjon, vil dette øke tilbudet og legge en demper på prispresset (tilbudsdrevet inflasjon). Hvis vi imidlertid tenker oss at verden rammes av en aggressiv mangopest, som gjør at verdens samlede mangoproduksjon faller med 90 %, vil de resterende 10 %-ene av den velsmakende potensøkende frukten kunne selges for en svært høy pris (tilbudsdrevet inflasjon).
Inflasjon og pengemengde
Som mange bitcoinere har påpekt, er det en sammenheng mellom inflasjon og pengemengde. Hvis et land øker pengemengden, for eksempel ved at bankene gis mulighet til å gi ut mer lån enn før, vil dette jevnt over føre til at prisene øker. Det at «alt blir dyrere» kan dog ikke ses på isolert sett, men må ses i sammenheng med at også lønningene, pensjonene osv. øker over tid. Hvis alt blir 10 % dyrere fra et år til det neste, mens lønnen din i nominelle termer er akkurat den samme, har du et mye større problem enn dersom både prisene og lønnen øker med 10 %. I denne sammenheng vil jeg nevne at jeg i løpet av mine over 20 år i arbeidslivet i sum har hatt en vesentlig reallønnsøkning, og jeg er på ingen måte enestående. Jeg kan i dag kjøpe langt flere mangoer for månedslønnen min enn jeg kunne for 20 år siden, selv om prisen per mango har økt betydelig. Slik har det imidlertid ikke vært for alle, og det er viktig å ha respekt og forståelse for at inflasjon ikke rammer alle likt. Når man hører påstander som at den amerikanske middelklassen ikke har hatt reallønnsvekst på flere tiår, må man huske på at det samme ikke nødvendigvis er situasjonen i andre land, og at det kan ha mange flere forklaringer enn overdreven «pengetrykking». Utviklingen i USA kan for eksempel også skyldes globalisering, automatisering, nedgang i fagorganisering og økende ulikheter, og dette er forhold som det ikke er opplagt at man kan knytte direkte til pengemengden i samfunnet, selv om det er noe i uttrykket om at «alt henger sammen med alt».
Inflasjon rammer ikke alle like hardt
Det er en betydelig variasjon i hva folk bruker penger på. Og siden prisutviklingen på ulike typer produkter og tjenester er så forskjellig over tid, er det også veldig ulikt hvor hardt vi rammes av inflasjon. Det er mest problematisk når det er sterk prisstigning på «nødvendighetsgoder» som det er vanskelig å slippe unna, slik som kommunale tjenester og helt vanlig mat, slik det i stor grad har vært de siste par-tre årene. Og sterk prisvekst på nødvendighetsgoder er selvsagt spesielt problematisk for dem som har så lav disponibel inntekt at slike goder legger beslag på en veldig stor andel av det de har å rutte med hver måned. Det er absolutt noe sant i ordtaket om at det er dyrt å være fattig.
Å måle inflasjon over tid er svært vanskelig
Å måle inflasjon på en god måte er mye mer problematisk enn man kanskje skulle tro, siden veldig mange produkter endres over tid. Her er det flust av eksempler å ta av.
- Min far kjøpte en ny PC tidlig på 90-tallet. Den hadde svart/hvit skjerm, svært lite minne og DOS operativsystem. Hvis jeg ikke husker feil, kostet PC-en omtrent en netto månedslønn. Sammenlignet med dagens PC-er, vil de fleste anse PC-en til min far som komplett ubrukelig i dag. Samtidig var det en helt annen type software den gangen, så selv om PC-en ikke var noe å skryte av, så fungerte den greit til tekstbehandling og det andre vi brukte den til den gangen, med svært lite «nedetid». Eksempelet viser at det vi omtaler som en PC i dag er noe helt annet enn i 1992.
- Huset jeg vokste opp i var bygget på 50-tallet. Grunnmuren og kledningen på dette huset var «build to last» og malingen som opprinnelig var brukt og lå som et beskyttende lag under den nye malingen vi smurte på, inneholdt stoffer som i dag er forbudt (blant annet bly), men som gjorde at jeg ikke kan huske noe form for råte eller fuktskader på kledningen i de årene jeg bodde der. Samtidig var romløsningen i huset slik at man måtte varme opp unødvendig mange kvadratmeter og det var ikke spesielt godt isolert, så kostnadene knyttet til å holde det varmt var betydelige. I dag bygger man ikke slike hus lenger. Dagens hus er på mange måter bedre, men man mistet selvsagt også noe på veien. Personlig ville jeg ikke ha nølt med å velge et hus bygd i 2020 framfor et som ble bygd i 1960, men ikke alle er enige med meg i det.
- Prisutviklingen på ulike innsatsfaktorer i den maten vi kjøper kan være veldig ulik, noe som over tid kan påvirke hva produsentene putter i den maten de lager. Hvis kjøttkakene du kjøper i ferskvaredisken på nærbutikken din før inneholdt 90 % rent kjøtt og i dag kun inneholder 70 % rent kjøtt på grunn av at de har erstattet deler av kjøttet med billig fett, hvetemel, vann og salt, er det ikke lenger snakk om det samme produktet, og det blir derfor ikke helt riktig å sammenligne dagens pris med prisen for noen år tilbake.
Er det i det hele tatt mulig å generalisere og si at ting generelt har blitt bedre eller dårligere over tid? Her er det veldig ulike meninger. Hvis du i likhet med mange bitcoinere ønsker å gjøre et poeng ut av at ting har blitt dårligere over tid, så skal du ikke lete lenge for å finne mange bevis på at det stemmer. Hvis du er mer positivt anlagt og ønsker og tror at verden tross alt utvikler seg i riktig retning og at ting blir bedre over tid, finner du også haugevis med bevis på det. Så her er det bare å velge side og starte kirskebærplukkingen.
Konsumprisindeksen
Mange tenker på konsumprisindeksen når det er snakk om inflasjon. Dette er en indeks som utarbeides av Statistisk Sentralbyrå, og den er ment å måle den gjennomsnittlige prisutviklingen på et stort utvalg av varer og tjenester som representerer husholdningenes forbruk. Konsumprisindeksen brukes i mange ulike sammenhenger, så det er viktig at den måler faktisk inflasjon på en god måte, men mange mener likevel at det er store metodiske svakheter ved måten indeksen utarbeides på. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne kritikken her, men siden det er svært få av oss som faktisk har et helt gjennomsnittlig forbruk, vil det uansett være mange som ikke føler at en slik type indeks måler den faktiske inflasjonen som akkurat de opplever på sitt spesifikke forbruk.
For øvrig er det enkelte påstander rundt konsumprisindeksen som nærmer seg det konspiratoriske. En går på at staten bevisst inndrar kjøpekraft fra befolkningen over tid ved at konsumprisindeksen ikke viser faktisk inflasjon, slik at det som blir kompensert via lønnsoppgjør, trygdeoppgjør og så videre er mindre enn den reelle prisstigningen. Mange lar seg også lure av nominelle og reelle tall, og noen mener at dette kan være noe staten bevisst utnytter. Får man 3 % lønnsvekst fra et år til det neste, syns man kanskje i utgangspunktet at dette høres greit ut, og tenker ikke videre over at dersom inflasjonen er på 5 %, så har man likevel tapt kjøpekraft. Mange bitcoinere har også trekk av libertariansk tankesett, hvor personlig frihet settes over alt annet og der man er skeptisk til alt av statlig styring og innblanding, inkludert det at man har en sentralbank. Det er selvsagt helt greit, men det kan opplag farge (i negativ retning) det man sier og påstår om det som kommer fra eller styres fra staten. Personlig er jeg svært skeptisk til alle konspirasjonsteorier (muligens for skeptisk), selv om jeg syns alt for mange snakker som om inflasjon og konsumprisindeksen er samme sak.
Cantillion-effekten
Den såkalte Cantillion-effekten sier at økning av pengemengden har en omfordelende effekt i samfunnet, og at de som sitter nærmest «seddelpressen», slik som banker, finansinstitusjoner og store kunder av disse, tjener på et system med stadig økende pengemengde, siden de får tilgang til de nye pengene og kan investere dem eller bruke dem før de har ført til inflasjon. De som får sist tilgang til de nye pengene, altså vanlige folk, taper, siden prisene allerede har steget når de får tilgang til dem. Over tid fører dette til at en større og større andel av den samlede pengemengden samles på stadig færre hender, altså økende grad av økonomisk ulikhet. Selv om denne effekten intuitivt gir mening, så har den vært vanskelig å påvise empirisk, og det er delte meninger om hvor sterk den er i den store sammenheng.
Krympflasjon
En fiffig og spesiell form for inflasjon er «krympflasjon». Har du for eksempel lagt merke til at pakkene med Ritz-kjeks har blitt mye mindre enn før? Når man måler prisutviklingen over tid, er det prisen per kjeks, gitt at hver kjeks veier det samme og er laget av de samme innsatsfaktorene, som er det interessante, og ikke prisen per pakke. Her er det lett å gå i fella, for man kjøper jo en pakke Ritz, og ikke enkeltkjeks, og prisen per pakke er derfor det som opplagt er enklest å tracke over tid.
Importert inflasjon
Man hører ofte snakk om at inflasjonen i Norge er importert fra andre land. Dette er en direkte konsekvens av at Norge er en liten og åpen økonomi som er avhengig av å importere en veldig stor andel av de produktene vi forbruker. En av grunnene til at Norge har blitt så rikt er at vi har utnyttet våre komparative fortrinn og har satset på olje og oppdrett, og det er vanskelig å se for seg at vi skal bygge opp en variert industri slik at vi blir selvberget på produkter som biler, klær, tropiske frukter og forbrukerelektronikk. At inflasjonen i Norge i stor grad vil være påvirket av det som skjer i utlandet er derfor bare noe vi må leve med.
Hvor skadelig er inflasjon
Som vi har vært inne på, er inflasjon et komplekst fenomen med mange ulike årsaker og konsekvenser. Det å bare slenge ut at inflasjon er svært skadelig og som kreft for økonomien blir for enkelt og unyansert, siden det som nevnt er mange ulike årsaker til inflasjon og den rammer ulikt. Alle vil nok si seg enig i at hyperinflasjon, hvor prisene øker med minst 50 % hver måned, er svært uheldig og har store skadevirkninger. De fleste vil trolig også være enig i at sterk inflasjon, som kanskje kan sies å være over 10 % årlig, har en god del uheldige konsekvenser. Hvor stor skade lav og moderat inflasjon gjør, for eksempel 2-4 % årlig, er det imidlertid delte meninger om. Mange økonomer påstår at det er ønskelig med noe inflasjon, og begrunner ofte dette med at det gir en viss dynamikk i økonomien ved at det gir incentiv til forbruk og investeringer og gjør husholdningene og bedriftene mindre skeptisk til å ta opp lån, mens andre er helt uenige i dette og påstår at selv litt inflasjon vil akkumulere seg opp over tid å gi feil incentiver og betydelige skadevirkninger. Jurien er fortsatt ute om denne saken, og vil neppe komme fram til en entydig konklusjon med det første.
Hva du kan gjøre
Inflasjonen i et land er en makrogreie som du som enkeltperson ikke kan gjøre noe med. Men det er likevel en del grep du kan gjøre for å redusere skadevirkningene på din egne privatøkonomi av inflasjonen.
- Ikke vær sløv når det gjelder lønnsutvikling. Krev høyere lønn når det er tid for forhandlinger, ta videreutdanning og bytt jobb om det er det som skal til for at du skal ha en god lønnsutvikling. Hvis du over tid ser at prisene øker mer enn lønnen din, er du rett og slett nødt til å ta grep og gjøre det som må til, for alternativet er at kjøpekraften din gradvis svekkes over tid. Som nevnt har jeg selv hatt en solid reallønnsvekst de siste 20 årene, og det er ikke fordi jeg er spesielt smart eller talentfull, men mest på grunn av at jeg er veldig bevisst på å ikke sove i timen.
- Lev litt under evne, i hvert fall når inflasjonen ikke er problematisk høy. I løpet av din yrkeskarriere vil du trolig oppleve at du enkelte år får en reallønnsvekst, mens du andre år får en reallønnsnedgang. Hvis du bestemmer deg for at du alltid skal bruke litt mindre enn det du tjener, vil du være mye bedre rustet til å takle de årene der inflasjonen blir større enn lønnsveksten.
- Vær en bevisst forbruker og vær oppmerksom på at ulike produkter og tjenester har ulik prisutvikling, og vri forbruket over mot produkter og tjenester som ikke har økt så mye i pris. Hvis kjøttdeig har økt mye mer i pris enn annen type mat, trenger du ikke å tviholde på tacofredag hver uke inn i evigheten, med mindre tacofredag er ekstremt viktig for at du skal ha det bra.
- Invester i ting som gir en hedge (forventet beskyttelse) mot inflasjon, for eksempel eiendom og aksjer. Her kan også nevnes gull og Bitcoin, som det er en mer forutsigbar knapphet på, og som derfor også kan gi beskyttelse mot inflasjon. Bitcoin er i denne sammenheng i en særstilling, siden det er snakk om en absolutt knapphet på 21 millioner.
- Til slutt, vær så snill, ikke ta på deg offerhatten. Livsstilsinflasjon (at du nærmest ubevisst øker forbruket og legger deg til komfortable vaner når du får tilgang til mer penger) og egen latskap og sløvhet er sannsynligvis en mye større trussel mot din framtidige kjøpekraft enn prisstigningen. Hvis du har orket å lese hele dette innlegget, er det svært sannsynlig at du er mer enn oppegående nok til å ikke bare være en passiv passasjer på livets tog.
