I helgen beskjærte jeg bærbuskene i hagen. Jeg fjernet en del av de største og eldste greinene, slik at vekstforholdene for nye greiner blir bedre. Når jeg jobber i hagen begynner tankene å spinne, og jeg begynte å tenke på at det å beskjære bærbusker er litt som å pleie en aksjeportefølje – selg aksjer som har steget bra og som ikke har noe stort potensiale igjen i seg, og kjøp aksjer i yngre selskaper som viser god vekst. Høres jo ut som en god strategi, ikke sant? Jeg følte meg som en stor investeringsfilosof der jeg kuttet friskt med hagesaksa.
Litt senere kom jeg imidlertid på at indeksfond, som jo slår de fleste aktivt forvaltede fond og porteføljer av enkeltaksjer over tid, slett ikke fungerer på denne måten. Investerer man i indeksfond, vil man jo til enhver tid investere mest i de selskapene som har vokst mest og som derfor har høyest børsverdi. Hmmm, kanskje jeg ikke var noen stor investeringsfilosof likevel?
Da jeg fikk hagearbeidet og mine sammenligninger litt på avstand, slo det meg hva som hadde skjedd her. Vi mennesker er veldig flinke til å bruke metaforer og til å sammenligne ulike ting. Det kan være nyttig og underholdende det, men det betyr ikke at sammenligningene alltid er så veldig gode. De fleste områder har sine helt særegne kjennetegn, så en sammenligning vil aldri bli 100 % korrekt. Kanskje passer sammenligningen bare 80 %, og da er det fortsatt 20 % igjen som det kan være veldig viktig å ta høyde for.
Konklusjonen må bli at dersom man skal bli knallgod til å investere i aksjemarkedet, så bør man bruke mest tid på å studere nettopp aksjemarkedet. Å ta en omvei via bærbuskene i hagen er sannsynligvis ikke noen spesielt fruktbar vei.
