Pengeblogg (Twitter: @Pengeblogg)

Jeg digger sykkelen min. Den gir meg en herlig frihetsfølelse, selv om dette i praksis vil si i maks et par mils omkrets fra der jeg bor. I denne lille delen av verden er imidlertid sykkelen min det beste framkomstmiddelet. Å gå tar ofte for lang tid, og bilen kan ikke kjøre overalt.

Jeg digger sykkelen min. Den har blitt noen år gammel nå, og det gjør at jeg må fikse litt på den til tider. For en som jobber på kontor gir det imidlertid en god følelse å gjøre noe praktisk, og det å få litt olje og skitt på fingrene gjør meg ingenting. De siste årene har jeg blant annet byttet dekk, skiftet en pedal, justert giret og oljet bevegelige deler.

Jeg digger sykkelen min. Jeg sykler nesten uansett vær, så av og til er jeg på hjul når det regner, blåser og hagler. Vi moderne mennesker kan beskytte oss mot det meste og velge å ikke oppleve ubehag forårsaket av dårlig vær, men jeg tror vi har godt å kjenne litt på at vi bor i et land der vi har alle slags vær. Jeg vil imidlertid legge til at jeg ikke er av den supertøffe typen. Jeg kjenner mange som utsetter seg for langt mer vær og vind enn meg, men likevel, å kjenne at regnet pisker mot ansiktet en gang i blant tror jeg at jeg bare har godt av. Jeg er nesten aldri langt unna en varm kopp kaffe eller en varm dusj, så det er ikke noe synd på meg.

Jeg digger sykkelen min. I mange år hadde jeg barnesete på den, og alle mine tre barn har sittet mye på sykkel. Stort sett har de likt det veldig godt, selv om størstemann hadde en tendens til å sovne og hvilte hodet mot ryggen min da vi syklet. Jeg likte godt å sykle med barna på sykkelen, men det jeg aldri ble vant til var å sykle med tomt barnesete. Barnesetet var festet såpass godt at det var veldig tungvint å ta det av og på, så jeg syklet i mange år også mye med tomt barnesete. Et tomt barnesete beveger seg og bråker litt når man sykler, og det likte jeg aldri noe særlig. Nå sykler alle ungene selv, så jeg har tatt av av barnesetet.

Jeg digger sykkelen min. Det er lite som er 100 % miljøvennlig, men en sykkel er i hvert fall ikke noen versting, så jeg har ikke noe dårlig samvittighet når jeg bruker den, slik jeg har når jeg fyrer opp bilen.

Jeg digger sykkelen min. For meg er sykling transport og mosjon, ikke trening. Jeg trener også, men da er det stort sett snakk om jogging og styrketrening. Jeg tror imidlertid det er viktig å også være aktiv i hverdagen, og ikke bare drive med systematisk og målbevisst trening. Samme tankegang ligger bak at jeg ikke har robotgressklipper eller snøfreser eller ikke leier inn noen for å støvsuge huset. Jeg syns ikke det er direkte morsomt å klippe plenen, måke snø og støvsuge huset, men det bidrar til at jeg er mer aktiv i hverdagen, og det tror jeg er veldig bra for helsen. Bra for miljøet og lommeboken er det også.

Jeg digger sykkelen min. I og med at jeg vedlikeholder den selv, er den veldig billig i drift. Den kostet noen tusen da jeg kjøpte den for mange år siden, men de årlige driftskostnadene er svært lave. Bilen min faller sannsynligvis mer i verdi på noen få dager enn det sykkelen min koster meg hvert år.

Jeg digger sykkelen min.

Hvis du har lest litt selvutviklingslitteratur, så har du kanskje lagt merke til at det er litt ulike meninger om hvor ambisiøst et mål man setter seg bør være. Noen legger mest vekt på at et mål må være temmelig ambisiøst, for da vil man bli mest motivert til å nå det. Andre legger mest vekt på at et mål må være realistisk, slik at sannsynligheten for at man faktisk når det er stor. Jeg har tidligere ment og skrevet på denne bloggen at et mål må være realistisk, men samtidig litt å strekke seg etter. Jeg mener fortsatt dette er en grei generell tommelfingerregel, men samtidig mener jeg at gode mål må være tilpasset den personen som skal nå dem.

Det å sette seg mål og nå dem, er en ferdighet som det tar tid å mestre. Motivasjon og selvtillit er meget viktige aspekter ved dette, og er ofte av større betydning enn det å finne ut hvilke konkrete handlinger man må utføre for å nå et mål. Hvis du aldri har satt deg mål tidligere, og lurer på hvor ambisiøse mål du bør sette deg for 2017, vil jeg anbefale at du setter deg mål som du med stor sannsynlighet vil nå. Hvis du imidlertid har satt deg mål mange ganger før, og har den motivasjonen og selvtilliten som trengs for å nå skikkelig ambisiøse mål, bør du ta i mye mer. Dette er helt analogt med det å komme i form. En overvektig sofagris bør begynne forsiktig hvis han skal begynne å trene. En person som allerede er i svært god form, må imidlertid presse seg hardt for å komme seg ytterligere litt videre.

Hvor befinner jeg meg selv i dette landskapet? Når det gjelder mitt mål om å bli økonomisk uavhengig, er dette et mål jeg har jobbet mot over flere år nå, og jeg øker gradvis ambisjonsnivået. I 2017 er målet mitt å spare kr 25.000 hver måned, og dette er for meg et meget ambisiøst mål. På dette området regner jeg meg selv som en ganske avansert målsetter. Jeg setter meg også noen andre mål hvert år, blant annet mål for trening og lesing, og der er jeg langt mindre ambisiøs. Dette er mer mål jeg setter meg for å sørge for at jeg holder meg på rett kurs, og effekten av dem er at jeg skal holde meg i form og gradvis øke min kompetanse over tid. Disse målene skremmer meg ikke, de er ikke superambisiøse, men over tid er de likevel svært viktige. Jeg kunne selvsagt ha satt meg veldig ambisiøse mål på disse områdene også, men i min situasjon som travel småbarnsfar er jeg nødt til å prioritere hva jeg bruker tiden min på, og per i dag er det målet om økonomisk uavhengighet som jeg anser som det aller viktigste.

Hvor ambisiøse mål liker du å sette deg?

Tenk deg følgende scenario – i morgen har du tatt en velfortjent feriedag. Det er meldt knall vær, du har nylig kjøpt deg nye sko og du har bestemt deg for å starte dagen med å gå en tur på en mil.

Å gå en mil er for en normalt sprek person en overkommelig greie. Men hva tenker og føler du mens du går og går og går? Kanskje noe slik:

• Den første kilometeren er lett som en lek. Du syns det er godt å være ute i finværet, du liker å bevege kroppen og du tenker på at du nå gjør noe som er sunt og fint for deg selv.
• Den siste kilometeren er også lett som en lek. Du er snart i mål og du vet at du om ikke så lenge kan slappe av med god samvittighet.
• De midterste åtte kilometrene oppfattes som tunge. Du har fortsatt alt for mye igjen til å se enden av turen, du har alt for god tid til å fylle hodet med alle slags rare tanker og du kjenner på gnagsåret som er i ferd med å komme på utsiden av venstre stortå.

Fordelingen trenger selvsagt ikke å være akkurat 10:80:10 som i dette eksempelet, men denne gåturen kan være et godt bilde på hvorfor det ofte går så galt med oss mennesker når vi setter oss store mål. Vi kan komme godt i gang, og sluttspurten skal vi jo alltids takle hvis vi kommer så langt, men den kjipe mellomfasen er det mange av oss som ikke holder ut. Vi mennesker er ofte veldig flinke til å ødelegge for oss selv, og i den kjipe mellomfasen gjør vi nettopp ofte det:

• Vi syns det går for tregt framover, så vi begynner å eksperimentere med høyrisikoting for å sette fart på framgangen. Noen ganger er kanskje dette det rette å gjøre, men som regel er det jo ikke det.
• Vi klarer ikke å slutte å tenke på hvor mye vi har igjen, så vi gir opp hele greia.
• I og med at denne kjipe mellomfasen ofte tar lang tid, har vi god tid til å tenke, og dermed god tid til å komme opp med alle slags unnskyldninger for at vi ikke lenger ønsker å nå det målet vi har satt oss.

Når det gjelder mitt eget hårete mål om å bli økonomisk uavhengig, er jeg for tiden inne i den kjipe mellomfasen, og til tider er ikke det så lett. Ikke det at jeg på noen måte mistrives med tilværelsen, men det å tenke på hvor mye jeg har igjen kan være frustrerende. På en måte hadde det kanskje vært enklere hvis jeg virkelig hadde mistrivdes, for da hadde kanskje motivasjonen vært jevnt over bedre. Som bortskjemt nordmann med en materiell levestandard som de fleste i verden bare kan drømme om, er det vanskelig å finne den glødende motivasjonen som det enkelte som virkelig er langt nede kanskje kjenner på.

I den legendariske selvhjelpsboken Pushing to the front skriver forfatteren Orson Swett Marden at «The first part of success is «get-to-it-iveness», the second part of success is «stick-to-it-iveness»». Dette er et av mine favorittsitater, og jeg minner meg selv stadig på det. Jeg er godt i gang, jeg har en høy sparerate, og jeg har en strategi som jeg ser at fungerer over tid. Nå er det bare en god dose «stick-to-it-iveness» som må til for at jeg skal klare å nå målet mitt. Stort sett er jeg relativt motivert, men slett ikke alltid. Den kjipe mellomfasen skal jo tross alt være litt kjip.

For en tid tilbake så jeg en episode av Folkeopplysningen på NRK om selvutviklingsindustrien. Litt av poenget med denne serien er at man skal opplyse det norske folk om at ikke finnes forskningsmessig belegg for alt det vi går rundt og innbiller oss, og det syns jeg i utgangspunktet er en veldig god ide. I episoden om selvutviklingsindustrien var jeg enig i veldig mye av det som ble sagt og vist, men ikke i alt. I dette innlegget skal jeg prøve å forklare min mening om dette, og relatere det til mitt eget langsiktige mål om å bli økonomisk uavhengig.

Jeg har mange ganger skrevet om viktigheten av å sette seg mål. Jeg har også noen ganger skrevet om nytten av å tenke positivt. I Folkeopplysningen ble begge disse teknikkene framstilt som uheldige, fordi de kunne virke stikk mot sin hensikt.

Når det det gjelder det å sette seg mål, ble det vist til forskning som viser at mål kan føre til feil fokus, og i enkelte tilfeller kan få direkte helseskadelige og farlige konsekvenser. Et skrekkeksempel er den gangen toppsjefen i Ford satte et mål om at en bilmodell skulle være så og så kort og så og så lett. Ingeniørene utviklet bilen, men de fokuserte ensidig på de kravene toppsjefen hadde satt, og så bort ifra at bilen de utviklet var direkte farlig å kjøre. Jeg mener dette er et godt eksempel, men samtidig tar man ting litt ut av sammenheng når man framhever noe slikt. Når det gjelder mitt eget mål om å bli økonomisk uavhengig, så kunne jeg selvsagt ha nådd dette målet ganske raskt hvis jeg var villig til å ofre alle mine prinsipper og begå kriminelle handlinger for å nå det. Jeg tror faktisk jeg kunne ha klart å svindle til meg relativt store summer uten å bli oppdaget, men det er totalt uaktuelt for meg å prøve på noe slikt. Men hva med handlinger litt mer i gråsonen? Kan jeg bli fristet til å skrive ut litt overtid som det ikke er belegg for, unnlate å føre opp noen småinntekter på selvangivelsen og så videre for å nå målet mitt? Tja, det er klart at terskelen for å gjøre noe slikt er langt lavere enn det vil være å begå innbrudd eller underslag. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre noe kriminelt i det hele tatt. På sikt tror jeg samvittigheten min vil straffe meg hardt hvis jeg begir meg ut på tynn is. Kan det å jobbe for å bli økonomisk uavhengig få noen andre negative konsekvenser? Ofrer jeg for eksempel leketid sammen med barna mine for å svare på e-post fra sjefen på ettermiddagen, eller kjøper jeg billig og dårlig mat når jeg er ute og spiser med kollegaer for å spare noen kroner? Jeg ser ikke bort ifra at mitt ambisiøse mål kan få noen slike negative konsekvenser, men i den store sammenheng tror jeg skaden er relativt beskjeden. Og ikke minst tror jeg at de langsiktige, positive konsekvensene av å jobbe for et slikt mål mer enn oppveier de eventuelle negative konsekvensene. Når jeg i relativt ung alder kan slutte å bruke 40 timer i uka på jobb, vil jeg jo få mer tid til å være sammen med familien min, og ikke minst må jeg utvikle meg til å bli en produktiv og positiv person for å klare å nå dette målet. På veien mot målet er jeg nødt til å tenke kreativt om hvordan jeg kan klare å øke inntektene mine og kutte kostnadene, og jeg har ikke tid til å tenke og klage på hverdagslige småproblemer (som jo er blitt en folkesykdom). Og hva egentlig alternativet til å sette seg mål? Å svirre formålsløst rundt og leve uten mening og ambisjoner? Jeg har selv sett hvor destruktivt det kan være å ha for mye tid til rådighet og ikke ha noe meningsfylt å bruke tiden på.

Når det gjelder det å tenke positivt, går kritikken på det at dersom man går rundt og ser alt gjennom rosenrøde briller og tror at alt ordner seg av seg selv, så blir man sløvet av dette og yter mindre. I ekstreme tilfeller kan dette kanskje være tilfelle, men jeg vil si at mennesker som går rundt og tror at alt automatisk skal ordne seg, er naive. Og det er en stor forskjell på det å være naiv og det å være positiv.

Jeg har flere ganger advart mot at man ikke må gå i selvutviklingsfellen. Denne fellen går man i dersom man leser en selvutviklingsbok eller deltar på et selvutviklingsseminar, og deretter kjøper en ny bok eller en ny billett i stedet for å faktisk gjøre det som man vet man bør gjøre for å skape faktiske resultater. Noen kan fortsette slik i mange år – de leser hundrevis av bøker og bruker store summer på å delta på ulike svindyre seminarer, men står på stedet hvil når det gjelder egne resultater. Denne fellen kan unngås ved at man finner fram til den viktigste aksjonen (eller de to-tre aksjonene) man må utføre for å komme nærmere målet sitt, og deretter forplikter seg (helst skriftlig) til å utføre denne aksjonen over en tilstrekkelig lang tidsperiode. I de fleste tilfeller er det enkelt å finne disse aksjonene: Er målet å gå ned i vekt, må du spise mindre. Er målet å springe en halvmaraton, må du trene. Når det gjelder mitt eget mål om å bli økonomisk uavhengig, er den primære aksjonen at jeg hver måned skal spare minst halvparten av lønna mi. Dette har jeg forpliktet meg til å følge opp så langt det lar seg gjøre, og denne aksjonen «ruler» alt annet jeg måtte finne på. Når man finner fram til konkrete aksjoner, tror jeg man gjør lurt i å innse at ting tar tid, og at man derfor ikke må brenne av alt kruttet i starten. Ikke sett overambisiøse mål, men forplikt deg heller til å følge opp over en lengre periode. La oss si at du har satt deg som mål å øke din kompetanse betraktelig, og aksjonen er at du skal begynne å lese fagbøker. Du har kommet fram til at du kan klare å skvise inn to timers lesing hver eneste dag. Mulig du klarer å skvise inn dette i starten, men sannsynligvis vil du i perioder slite med å følge opp en så ambisiøs leseplan. Og det som fort kan skje når du ser at du ikke klarer å følge opp, er at du gir opp hele opplegget. Da er det mye bedre å tenke at ja, under ideelle omstendigheter kan du klare to timer, men det er nesten aldri ideelle omstendigheter, så la oss heller gå for en time hver dag. En time hver dag i fem år er så uendelig mye bedre enn to timer hver dag i tre uker.

Det er ikke så lett å forske på oss mennesker. Filosofer, psykologer, sosiologer, antropologer og andre har i århundrer prøvd å finne svaret på hvordan vi er skrudd sammen og hva det er som driver oss framover. Vitenskapen kan gi mange svar, men foreløpig på langt nær alle. Når man skal forske på noe, er man ofte nødt til å forenkle virkeligheten. I mange tilfeller går det helt fint, men når det er snakk om oss mennesker, kan konklusjonen fort bli gal dersom man forenkler for mye og ikke ser helheten. Det som imidlertid er helt sikkert, er at vi mennesker er fæle til å ødelegge for oss selv. I veldig mange tilfeller vet vi hva vi bør gjøre, men vi gjør det ikke likevel. Som regel er det altså ikke snakk om mangel på informasjon (med gratis blogger og podcaster om hvert tenkelige tema, kan ingen i dag hevde at de ikke har tilgang på informasjon), men heller det at vi trenger hjelp til å holde fokus og gjøre de rette tingene over lengre perioder. Det er den konkrete handlingen å spare minst halvparten av lønna mi hver måned som over tid vil gjøre meg økonomisk uavhengig. Men dette er et mangeårig prosjekt, og jeg trenger stadig påfyll av inspirasjon og motivasjon for å holde flammen tent. Og for å hjelpe meg med dette bruker jeg verktøy fra selvutviklingens verktøykasse – jeg setter meg motiverende mål, jeg sier positive ting høyt til meg selv, jeg visualiserer, jeg skriver på denne bloggen og jeg leser av og til også en selvutviklingsbok. Ikke som en erstatning for det å spare så klart, men som et supplement.

Det var en gang en mann som het Ole Hansen. Han bodde i Norges nest største by og hadde kone og to barn. Han bodde i en middels stor enebolig, hadde en tre år gammel bil og eide ellers alt som en vanlig yrkesaktiv nordmann pleier å eie.

Da han kjøpte huset for noen år tilbake, anså han det som nesten perfekt. Familien besto da av han, kona og ett barn, og de flyttet fra et lite rekkehus, så det var god plass og en praktisk romløsning i det nye huset. Etter et par år begynte Ole imidlertid å irritere seg over at han egentlig hadde et rom for lite. Huset hadde tre soverom, som holdt til vanlig, men når de hadde besøk, så måtte enten de som var på besøk sove i den åpne loftsstua eller låne rommet til en av ungene. Det var ikke mange nettene i året at de hadde overnattingsbesøk, for både Ole og kona har familien sin boende i samme by som de selv bor i. Men det hendte av og til, og da hadde det jo vært så greit å ha et rom ekstra. En dag da Ole kjørte til jobb, så han et hus som var nesten likt det han selv bodde i, bortsett fra at det var laget et soverom på siden over garasjen. Dette syns Ole så veldig praktisk ut. Han klarte å overtale kona, hentet inn tilbud fra håndverkere, og fikk bygget et slikt soverom selv. Det var litt styr rundt dette prosjektet, så totalkostnaden ble på omtrent en halv million kroner, men du verden så praktisk det var å få et soverom ekstra.

Så gikk det tre år til. Det nye soverommet hadde blitt brukt til overnattingsgjester totalt ni netter, altså i gjennomsnitt tre netter per år. Resten av året ble det nå brukt som et laggerrom for alt som en dag kan komme til nytte. Ole hadde totalt mistet gleder over det nye rommet, og han brukte mye mer tid på å irritere seg over alt rotet der enn på å sette pris på at han nå hadde litt mer plass i huset enn tidligere.

I tillegg til å irritere seg over rotet på det nye rommet, hadde Ole også i det siste begynt å irritere seg over at stuen i huset var for liten. Når ungene gjorde lekser og kona løste kryssord, var det liksom ikke noe rolig sted igjen der han kunne sette seg ned for å lese Dagens Næringsliv etter middag. Han irriterte seg stadig over dette og tenkte mye på hva han skulle gjøre, før han en dag så et hus som var ganske likt hans eget, men som hadde en flott innebygd glassveranda på baksiden. Dette syns Ole så ut som en flott løsning. Han fikk overtalt kona, hentet inn tilbud fra håndverkere, og fikk bygget en slik glassveranda selv. Det ble litt styr også rundt dette prosjektet, så totalkostnaden ble på rundt to hundre tusen kroner, men du verden så praktisk det var å få et slikt ekstra rom tilknyttet stuen.

Så gikk det et år til. Hagestuen ble brukt av og til, men han syns han havnet litt for langt unna resten av familien når han satte seg der, så etter hvert begynte han heller å sette seg i sofaen i selve stuen. Dessuten var det litt problemer med den nye glassverandaen som irriterte han. Det hadde vært lekkasje to ganger, og den ene veggen ble veldig fort skitten, så den måtte han stadig ut for å vaske.

Snitt snapp snute, men eventyret var slett ikke ute. I årene som fulgte kjøpte Ole seg også en jaccuzzi til hagen, en bil nummer to og fikk bygget om badet slik at han nå også hadde en badstue. Alt i alt følte han at livet begynte å bli komplisert og at han brukte veldig mye tid på oppfølging og vedlikehold av alt han hadde investert i. Av og til tok han seg selv i å lengte tilbake til den gangen da han og kona bodde i en liten leid leilighet og hadde masse tid til å gjøre det de egentlig likte å gjøre. Men, de dagene var over. Nå var livet blitt mer komplisert, men du verden så flott det skulle bli når han endelig fikk kjøpt seg en hytte som han kunne nyte late dager i…

Hallgeir Kvadsheim, Silje Sandmæl og Magne Gundersen sier at du er nødt til å sette opp et privatøkonomisk budsjett. David Bach, George Clason og Michael Masterson sier at du heller skal betale deg selv først. Hva er best? I dette innlegget skal jeg gi deg fasitsvaret. 🙂

Forbrukerøkonomer og andre som gir råd til «vanlige» folk, anbefaler som regel budsjett og følger opp med å forklare viktigheten av oversikt og kontroll. Dersom du vet hvor mye du bruker på klær, transport, husleie, mat, underholdning og så videre i måneden, og vet hvor mye du tjener, så vet du også at du kan sette av for eksempel kr 1.000 til sparing. Å ha oversikt og kontroll er for mange svært viktig. Og den mennesketypen som blir forbrukerøkonomer – typisk mennesker som økonomisk sett er litt mer rasjonelle enn andre, er flinke med tall og tenker langsiktig, er sannsynligvis enda mer opptatt av oversikt og kontroll enn det mange andre er. Og enten vi liker det eller ikke – trekk ved vår egen personlighet klarer vi aldri helt å legge fra oss, selv når vi blir bedt om å gi råd til personer som ikke er som oss selv.

David Bach, George Clason og Michael Masterson er ikke så opptatt av oversikt og kontroll. De er mer opptatt av praktisk formuebygging, og da er det å ha viss sparerate veldig viktig. Skal du klare å bygge deg opp en betydelig formue, er du nødt til å spare en god del hver måned, og da er det fornuftig å starte med å spare, og ikke med å planlegge hvor mye man skal bruke på ulike typer forbruk.

Vi mennesker klarer ikke å fokusere på for mange ting på en gang. Har vi stålfokus på noe, så går gjerne dette på bekostning av fokus på andre ting. Ved å betale deg selv først, fokuserer du mest på det som betyr aller mest, nemlig spareraten din. Du må gi litt slipp på den eventuelle trangen du har til å ha full oversikt og kontroll, men det er summen du sparer hver måned som teller, og da mener jeg at de fleste kommer best ut av det ved å betale seg selv først. Jeg innser likevel at dette synet er farget av min egen personlighet. Jeg liker å gjøre ting så enkelt som mulig, og hadde aldri klart å følge et opplegg som innebærer at jeg hver måned skal sette opp et detaljert budsjett og føre et detaljert regnskap.

Selv om jeg ikke ser poenget med å ha stålkontroll over hva hver eneste krone brukes på, så mener jeg ikke med det å si at du ikke skal tenke over hva du bruker penger på. Tvert imot er det viktig å være veldig klar på hva du syns er riktig å bruke penger på og ikke. Men ta da utgangspunkt i egne interesser og prioriteringer, ikke i SIFO sitt gjennomsnittsbudsjett for gjennomsnittsforbruket for gjennomsnittsnordmannen. 😀 Finansnerden hadde nylig et godt innlegg om akkurat dette.

Er du i tvil om hva du skal velge, så må du nesten bare prøve deg litt fram. Det viktigste er jo at du finner et opplegg som fungerer for akkurat deg, og at du klarer å følge dette opplegget over tid. Selv har jeg betalt meg selv først i mange år. Det er også fullt mulig å ha en hybridløsning. Som jeg har nevnt tidligere, kan det være smart å ha et veldig enkelt budsjett for ting som du vet at du ofte bruker for mye penger på. For mange år siden kjøpte jeg for eksempel veldig mange bøker. Jeg leste alle bøkene jeg kjøpte, men det var snakk om flere hver måned og hyllene ble etter hvert fulle. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bruke mer enn kr 200 på bøker hver måned. Jeg betalte altså meg selv først som hovedregel, men hadde i tillegg altså et slags budsjett for akkurat bøker.

Hvis du er ute etter konkrete måter å spare penger på, er det ikke mangel på tips på nettet. Skriv inn «how to save money» eller lignende på Google, og du får veldig mange treff. De fleste av oss har også våre egne meninger om hva som skal til for å spare penger. Slett ikke alle av oss følger våre egne råd i praksis, men de fleste av oss har likevel våre oppfatninger. Det at så mange av oss føler behov for å ha meninger om alt og alle, syns jeg forresten er en snodig menneskelig egenskap. Årsaken til dette kan kanskje være at vi er livredde for å framstå som uinformerte og lite kunnskapsrike, men i praksis er det jo gjerne det motsatte som skjer. På de få områdene hvor jeg selv har mer kunnskaper enn det de fleste andre har, avslører jeg veldig fort når noen prøve å bløffe og framstå som mer informerte enn det de faktisk er. Jeg mener mange av oss med fordel kan bli mye flinkere til å si «vet du hva, det har jeg faktisk ingen formening om».

Din «pakke» av meninger om det å spare penger kan vi kalle din sparefilosofi, og her er noen av de mest vanlige:

• Fokus på de største kostnadspostene. De som har denne filosofien sier at det er noen få kostnader som drar lasset, og skal det monne, er det disse du må ta tak i. For de fleste av oss vil dette være kostnader knyttet til bolig og transport.
• Fokus på daglige småkjøp. Du har kanskje hørt om David Bach sin «latte factor», som går på at daglige småkjøp over tid akkumulerer seg opp til å bli store summer.
• Kjøp færre ting, men sats på kvalitet. De som fronter denne filosofien mener at dersom du kjøper ting av høy kvalitet, så varer de lengre, slik at kostnaden over tid likevel blir lav.
• Billigste variant. De som har denne filosofien lar det gå sport i å alltid kjøpe de tingene de kjøper der de er billigst. De bruker masse tid på å sjekke hva hver enkelt vare koster i ulike butikker, og kjøper konsekvent der det er billigst.

Kjenner du deg igjen i noen av disse filosofiene? Kan vi si at en av dem er mye bedre enn de andre? Jeg tror ikke det, for den riktige filosofien for deg trenger ikke å være den riktige filosofien for meg. Jeg kjenner imidlertid ganske mange som «suboptimaliserer» dette med sparing. Her har jeg flere eksempler:

• Min nabo som har tre biler, men som er veldig opptatt av å spare på småting (i så stor grad at han har rykte på seg for å være direkte gjerrig i nabolaget).
• Min kollega som bor billig og har en gammel bil, men som stadig småhandler både mat og klær slik at hun hver måned svir av hele lønna.
• Min pensjonerte tante som har fått seg en ny hobby etter at hun sluttet i arbeidslivet, nemlig å finne billigste variant av alt mulig på nett. Hun kjøper imidlertid veldig mange ting, så alt i alt har hun et høyt forbruk.

I noen tilfeller kan dette være bevisste livsstilsvalg. Ikke alle ser poenget med å ha en høy sparerate, og det er selvsagt helt greit. Men ofte har jeg inntrykk av at de som suboptimaliserer på denne måten egentlig kunne tenke seg å spare mye mer enn det de gjør, men de innbiller seg at det ikke er mulig å få det til i praksis med den inntekten de har. De har klart å identifisere noen måter å spare penger på, men de evner ikke å se helheten slik at det totalt sett monner.

Et spørsmål du stadig bør stille deg selv er om sparefilosofien din fungerer i praksis. Ingen bortforklaringer eller unnskyldning – det er bunnlinja som teller! Filosofien din kan være så rar som bare det, men hvis den fører til at du klarer å spare halvparten av inntekten din hver måned, vil jeg påstå at du har en utmerket filosofi. Og motsatt, du kan være superflink til å spare på noen områder, men dersom du hver måned likevel bruker opp hele lønna di, er ikke filosofien din noe å skryte av.

Hvis målet ditt er å få en ryddig økonomi, eller å spare 10 % av inntekten din for å spe på pensjonen din om 30 år, så holder det langt på vei med en enkel sparefilosofi. Men hvis du har mål om å spille i elitedivisjon, og da mener jeg at du skal spare over 50 % av inntekten din, er du nødt til å ha en mer sofistikert og sammensatt filosofi (med mindre du har en svært høy inntekt). Dette betyr ikke nødvendigvis at du er nødt til å spare på absolutt alt, men du er nødt til å tenke nøye igjennom hva som betyr aller mest for deg, slik at du kan bruke litt mer enn nødvendig på akkurat de tingene.

Min egen filosofi er at «hver krone teller», men jeg sparer heller ikke på absolutt alt. Hvis jeg virkelig måtte, kunne jeg spare penger hver måned på å si opp medlemskapet mitt på treningsstudioet, kjøre enda mindre bil enn det jeg gjør (eller selge bilen), helt slutte å spise ute, kun drikke vann fra springen hjemme (kaffe og te kan jeg drikke gratis på jobb), kjøpe brukte klær, si opp abonnementet på kabel-tv, ikke dra på noen ferier og så videre. Jeg er stadig ute etter nye måter å spare penger på, så ikke noe av dette er helt hellige kyr, men det blir på mange måter en avveining mellom livskvalitet her og nå og enda høyere sparerate.

I sommer har jeg lest to veldig interessante bøker – Tenke, fort og langsomt av Daniel Kahneman og Kunsten å tenke klart av Rolf Dobelli. Begge disse bøkene tar for seg det faktum at det vi mennesker intuitivt og impulsivt tror og gjør, ofte ikke er rasjonelt og i tråd med våre langsiktige interesser. Sagt på en litt folkelig måte, så må vi mennesker daglig behandle så store mengder informasjon at hjernen vår ikke alltid orker å gjøre en grundig jobb, og heller baserer seg på en rekke snarveier. Disse snarveiene fungerer ofte, og fungerte kanskje nesten alltid for våre forgjengere som levde ute i naturen blant farlige dyr, men for det moderne menneske kan det i en del situasjoner skape problemer.

La meg innledningsvis komme med et eksempel. La oss tenke oss en mann som bruker det meste av sin fritid på å høre på klassisk musikk, og da særlig på musikken til den store komponisten Mozart. Denne mannen jobber enten som bussjåfør i Oslo eller som professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen. Hvilken av de to jobbene tror du han har? Mange vil intuitivt tro at han er professor i fransk litteratur, fordi at vi forbinder Mozart med mennesker som leser mye og er opptatt av finkultur. Bussjåfører ser vi kanskje heller for oss at bruker fritiden sin på andre ting, som å se på fotball eller gå på kino. Problemet med denne tankegangen er at vi intuitivt er særdeles dårlige til å vurdere den matematiske sannsynligheten for noe. Jeg vet ikke de nøyaktige tallene, men det er sannsynligvis flere tusen som arbeider som bussjåfører i Oslo, mens det bare er noen få professorer i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen. Tar vi hensyn til dette, så er det faktisk mye mer sannsynlig at Mozart-mannen er bussjåfør i Oslo, og ikke professor i fransk litteratur.

Det at vår intuitive forståelse av matematisk sannsynlighet er så dårlig, er bare ett eksempel. Det finnes mange flere – vi har overdreven tro på egne ferdigheter (langt flere enn 50 % påstår at de er bedre sjåfører enn gjennomsnittet), vi overvurderer betydningen av vår egen innsats (summen av det to ektefeller oppgir å gjøre av husarbeid blir langt over 100 %), vi ser systemer og sammenhenger der det egentlig er et betydelig innslag av tilfeldigheter (mange som driver med teknisk analyse går i denne fella) og så videre. En omfattende liste over slike «cognitive biases» ligger på Wikipedia.

Kan vi gjøre noe med dette? Til en viss grad så kan vi det. Her er noen tips:

1. Erkjenn at du ikke kan stole på det du intuitivt tror er riktig.
2. Sett mål og lag strategier når du er avslappet og «koblet fra» det du skal gjøre.
3. Sjekklister er en glimrende teknikk for å sikre at du faktisk gjør det du bør gjøre.

La meg illustrere hva jeg mener med et eksempel. La oss si at du har bestemt deg for å begynne å trade aksjer. Bruker du «innfallsmetoden» og kjøper og selger ut ifra det du intuitivt tror og mener er det beste, vil du mest sannsynlig tape penger. Aksjemarkedet kan være nådeløst, og uvitende nybegynnere blir rask «frarøvet» pengene sine. Dersom du imidlertid bruker litt tid på å utarbeide en konkret strategi, som helt tydelig forteller deg hva som skal til før du kjøper og selger en aksje, samt lager en sjekkliste for dette, øker du sannsynligheten for å lykkes betraktelig. Dersom du ser at strategien din trenger å forbedres, kan du selvsagt gjøre det, men da når du er ute av markedet og er avslappet. Å endre på strategien når du er stresset og ser at aksjene dine faller i verdi, er som regel en meget dårlig ide. Jack Schwager skriver om dette i Market Wizards-bøkene – han påstår at «good trading is effortless». Med det mener han at jobben ligger i å utarbeide en god strategi med regler for kjøp og salg. Når det er gjort, så er selve tradingen enkel.

Til slutt vil jeg bare nevne at den typen intuisjon jeg skriver om ovenfor, ikke er den samme som den typen intuisjon man kan utvikle etter mange år som ekspert på et område. Se for deg en pasient med store smerter som sitter inne hos en nyutdannet lege. Legen spør pasienten en rekke spørsmål, men klarer ikke finne ut hva som feiler pasienten. En svært erfaren lege kommer deretter innom den nyutdannede legens kontor for å levere et papir, ser raskt på pasienten og sier at han umiddelbart må sendes på sykehuset for å opereres. Denne typen intuisjon, som enkelte utvikler etter mange års arbeidserfaring, er altså noe helt annet enn den intuisjonen som gjør at vi opptrer irrasjonelt i mange situasjoner.

Hvis du vil vite mer om alle disse fellene, så anbefaler jeg varmt de to bøkene jeg nevnte innledningsvis. Kunsten å tenke klart er den den mest lettleste, mens Tenke, fort og langsomt er mer akademisk og litt tyngre å komme igjennom. Jeg vil særlig anbefale disse bøkene for deg som investerer i aksjemarkedet. Å forstå psykologien i markedet er helt avgjørende for å lykkes, og disse bøkene kan hjelpe deg til å gjøre nettopp det.

Per i dag vil jeg si at jeg er ganske flink med penger. Jeg har en høy sparerate (over 50 %), formuen min vokser jevnt og trutt og jeg er godt på vei mot økonomisk uavhengighet. Men det har ikke alltid vært slik. For en del år tilbake, omtrentlig da jeg var i alderen 18 til 28 år, gjorde jeg mange økonomiske tabber. Her er de tre verste:

• Jeg hadde en for puslete sparerate da jeg begynte i arbeidslivet. Jeg har vært interessert i penger helt siden jeg gikk på barneskolen. Da jeg var rundt ti år gammel leste jeg en artikkel i en avis (den gangen var aviser på papir, for de av dere som husker det) om en ung mann som hadde tjent en formue på børsen, og jeg husker fortsatt at det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg var fortsatt i tenårene da jeg begynte å lese de første bøkene om personlig økonomi, og noen av de første jeg leste var The wealthy barber og The richest man in Babylon. Dette er gode bøker, men jeg syns de bommer litt når det gjelder hvor høy sparerate som er nødvendig for å bygge en stor formue. I begge disse bøkene (og flere andre) står det at det er tilstrekkelig å spare 10 % av utbetalt inntekt, og jeg gikk i denne «10 %-fella» og trodde i mange år at dette var tilstrekkelig. Jeg dro denne illusjonen med meg da jeg begynte i arbeidslivet, og selv om jeg ikke har noe regnskap fra den tiden, så vil jeg anslå at jeg sparte omtrent 10 % de første par årene etter at jeg begynte å arbeide. Min første jobb var absolutt ikke noen kremjobb lønnsmessig, så jeg kunne ikke ha hatt den spareraten jeg har per i dag den gangen, men jeg sløste bort en god del penger på cd-er, dvd-er og diverse abonnementer på aviser og tidsskrifter (i flere år abonnerte jeg både på Dine Penger, Økonomisk Rapport og Kapital, samt flere tidsskrifter om IT og musikk som jeg ikke husker navnet på), så jeg kunne nok ved å gjøre noen kostnadskutt fint ha klart å øke spareraten min til i hvert fall 20 %.
• Jeg hadde for stor tillit til dyre, aktive fond, og jeg byttet fond alt for ofte. Jeg begynte tidlig å investere i aksjefond, og de første årene var det kun snakk om aktive fond. Jeg kjøpte ofte de fondene som hadde gjort det best den siste tiden (av typen miljøfond med skyhøy risiko, men risiko visste jeg lite om den gangen), og solgte når jeg gikk lei eller kom over et annen fond som så enda mer fristende ut. Slik holdt jeg på i flere år. Noen ganger fikk jeg litt gevinst, men slett ikke alltid. Den gangen var det også slik at de aller fleste fond hadde kjøps- og salgsgebyrer, så denne stadige byttingen av fond påførte meg store kostnader, og dro ned avkastningen min vesentlig. Av og til valgte jeg gode fond, men jeg tapte likevel mot indeksen fordi fondsselskapene tok en jafs av pengene mine hver gang jeg kjøpte og solgte andeler.
• Jeg sløste bort for mye tid på tv og annet tull. Tid som jeg kunne ha brukt på å øke inntekten min. Både når jeg studerte og når jeg begynte i arbeidslivet, så jeg ganske mye på tv. Jeg fulgte med på Seinfeld, Friends, Kongen av Queens, X-files og mange andre serier. Da jeg fikk min første jobb, ble jeg litt parkert og tenkte ikke så mye over at det fantes strategier og teknikker for å få lønnsøkning, eller at det selvsagt fantes andre jobber som jeg også burde vurdere. Jeg ble rett og slett litt sløv – gikk på jobb hver dag, gjorde en god (men ikke topp) innsats og gikk hjem igjen sånn passelig fornøyd. Jeg gikk i stor grad på autopilot, og reflekterte lite over hvor godt jeg trivdes i jobben og hva som fantes av alternativer. Det at det var mulig å ha flere inntektskilder var heller ikke noe jeg tenkte over.

Jeg er på ingen måte en person som går rundt og angrer på de valg jeg har gjort tidligere i livet. Jeg syns rett og slett det kan være ganske patetisk når jeg hører andre snakke om hvor flott de kunne ha hatt det i dag hvis de bare hadde gjort det og det tidligere i livet. Samtidig syns jeg det er viktig å lære av de feilene man har gjort tidligere i livet. Albert Einstein skal ha sagt at «Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results.» De tre tabbene nevnt ovenfor har sannsynligvis kostet meg flere hundre tusen kroner totalt sett. Samtidig kunne det selvsagt ha vært mye verre. Jeg sparte tross alt 10 % av inntekten min da jeg begynte i arbeidslivet. Mange andre bruker i stedet 110 % av inntekten sin, og tar opp forbrukslån og bruker kredittkort for å finansiere et for høyt forbruk. Jeg har aldri tatt opp et forbrukslån, og har alltid hatt full kontroll på kredittkortbruken min. Men målet mitt har aldri vært å bare ha kontroll og å være gjennomsnittlig. Jeg liker å sikte høyt, og da må man også være villig til å stå på mer og få gjort mer enn de fleste andre.

Hvis det var mulig å dra tilbake i tid, ville jeg ha gitt meg selv som 20-åring følgende råd:

• Spar minst 20 % av inntekten din allerede fra første lønning. Gjør det som trengs for å få til dette i praksis. En krone investert når du er 23 år er så uendelig mye mer verdt enn en krone investert når du er 50 år.
• Invester i billige globale indeksfond. Les gjerne bøker om aksjemarkedet, men bruk indeksfond fram til du er kompetent nok til å investere på andre måter.
• Styrk kompetansen din kontinuerlig og vær alltid på utkikk etter måter å øke inntekten din på. Det er greit å se på tv, men begrens det til maks en time hver dag i gjennomsnitt. Les minst en halv time hver dag, og bruk alle gode ideer du kommer over i praksis.

Har du alltid vært en flinkis, eller har du også gjort noe økonomiske tabber i din fortid? 🙂

Da jeg var yngre lærte jeg det meste ganske lett. På skolen var jeg en elev som «tok ting lett» som det sies. Nå i voksen alder syns jeg imidlertid at det er langt mer krevende å lære meg nye ting. Jeg vet ikke om det er reelt eller om jeg bare opplever det slik, men jeg innbiller meg altså at jeg lærte ting raskere for 20 år siden enn jeg gjør i dag.

Samtidig er jeg veldig opptatt av at jeg ikke skal stagnere kunnskapsmessig. I dagens samfunn og i dagens arbeidsliv blir man fort en fossil dersom man ikke evner å tilegne seg ny kunnskap. I det siste har jeg derfor blitt mer og mer interessert i hvordan man kan lære seg nye ting på en effektiv måte. Jeg er særlig interessert i hvordan jeg kan tilegne meg mest mulig kunnskap fra bøker, siden dette er min primære informasjonskilde. Her er derfor mine beste tips for å få mest mulig ut av bøker:

• Søvn, mosjon og kosthold. Ingenting fungerer bra på lang sikt hvis man ikke har det grunnleggende på plass. For det første er det viktig å få tilstrekkelig med søvn. Paradoksalt nok er det ofte slik at når man begynner å lete etter ting man kan gjøre for å få mer gjort, så ender mange opp med å velge å sove mindre. Men når det finnes mye forskning som viser at mangel på søvn både svekker hukommelsen og gjør at man blir mindre flink til problemløsning, så er dette et veldig dårlig valg. Jeg har tidligere skrevet om at jeg anbefaler alle å prøve å stå opp tidlig på morgenen, og det anbefaler jeg fremdeles. Men det forutsetter selvsagt at man også legger seg tidlig, slik at man får tilstrekkelig med søvn. Hvor mye søvn man trenger varierer fra person til person og avhenger også til dels av hva slags yrke du har (en toppidrettssutøver trenger som regel mer søvn enn en som jobber på kontor), men de fleste av oss trenger minimum 6-7 timer søvn hvert døgn. Sover du mindre enn 6 timer hver dag, bør du absolutt rydde mer plass til søvn i kalenderen din. For det andre er det viktig med en viss dose mosjon. Mosjon forbedrer hukommelsen, virker positivt på humøret og har en rekke andre helsefordeler. Å velge å ikke mosjonere er derfor et idiotisk valg i mine øyne. For det tredje er det viktig å ha et godt kosthold. Det aller viktigste her er at du spiser variert og ikke inntar flere kalorier enn at du holder den vekta du ønsker.
• En lite effektiv måte å forsøke å lære seg mest mulig fra en bok på, er å lese den mange ganger på rad. Dette tar veldig lang tid, og læringseffekten er liten. Du kan godt lese en god bok mange ganger, men la det gå minst noen uker mellom hver gang du leser den.
• Les i rolige omgivelser. Hvis jeg leser en bok med tv-støy i bakgrunnen, eller unger som leker høylytt i samme rom, vet jeg at læringsutbyttet blir lavt. For å få med meg mest mulig at det jeg leser, er jeg avhengig av rolige omgivelser. Når er det mest rolig i mitt hus? Mellom kl. 05.00 og 07.00 på morgenen. Det er derfor stort sett i dette tidsrommet jeg leser bøker.
• Les supplerende bøker i tillegg. Dersom man ønsker å sette seg veldig godt inn i et emne, holder det ikke å lese kun en bok. La meg illustrere dette med hvordan jeg selv leste meg opp da jeg bestemte meg for å lære meg mest mulig om personlig økonomi. En av de første bøkene jeg leste var «Privatøkonomi». Dette var en bok som Dine Penger tidligere ga ut, og som ble oppdatert hvert år. Boken var godt skrevet, men stoffet var typisk privatøkonomisk «skolemedisin» med vekt på at man måtte sette opp et personlig budsjett og så videre. Litt senere leste jeg boken «The automatic millionaire» av David Bach. Han hevdet at et personlig budsjett bare var tull, og at det var en mye bedre løsning å betale seg selv først. Litt etter det igjen leste jeg klassikeren «Think and grow rich» av Napoleon Hill, hvor det ble lagt stor vekt på at man måtte ha en brennende lidenskap for det man holdt på med for å bli rik. Jeg leste også «Rich dad, poor dad» av Robert Kiyosaki, og han la vekt på at man måtte slutte å bruke penger på ting som bare førte til flere kostnader i framtiden, og heller putte mest mulig penger i ting som økte i verdi eller ga løpende avkastning. Og sånn fortsatte jeg å lese bok etter bok med litt ulike vinklinger på samme tema. Etter hvert utviklet jeg min egen «pengefilosofi», delvis basert på egne erfaringer og delvis basert på alle de bøkene jeg hadde lest, og det er i stor grad denne filosofien jeg skriver om på denne bloggen.
• Sjekk om boken også finnes i forkortet utgave som lydbok. En rekke fagbøker finnes i forkortede utgaver som lydbok, og er tilgjengelig på iTunes og lignende.
• Se om noen har laget en video om eller et sammendrag av boken du leser. Søk på Google og Youtube på tittelen på boken, og se hva du finner. Jeg har for eksempel lest en del bøker som Brian Johnson har laget videoer om.
• Lag et tankekart. Du har sannsynligvis hørt om tankekart, men har du noen gang laget et selv? Her finner du en kort oppskrift.  Det finnes dog ingen fasit på hvordan du lager et tankekart, så her er det absolutt lov å være kreativ og la fantasien løpe vilt. Du lærer mye av stoffet av å utarbeide et tankekart, og i ettertid har du en kjempegod oppsummering av boken på et veldig konsist format.
• Noter ned gode ideer. Første gangen du leser en bok kan du bare lese den fra perm til perm, men ved andre gangs gjennomlesning bør du finne fram papir og penn og notere ned gode poenger etter hvert som du kommer over dem. Og noter helst for hånd. Å notere noe på en pc eller på en iPad har vist seg å ikke være like effektivt. Når man skriver på et tastatur eller på en skjerm, skriver man raskere, med det resultat at det ofte blir mer avskrift og ikke like mye tenkning bak det man noterer.
• Knytt det du leser opp mot det du kan fra før. Alle kan komme seg igjennom en bok. Men skikkelig læring blir det først når du klarer å knytte det du leser opp i mot ting du kan fra før, slik at du får satt det i en større sammenheng.
• Bruk det du leser om i praksis. Hvis det er praktiske ferdigheter du leser om, bør du opplagt så raskt som mulig gjøre det du leser om i praksis. Først da gjør du om informasjon til kunnskap.
• Lær bort til andre det du har lest. Å lære bort det du leser om til andre er en svært effektiv måte å lære noe på. Jeg har for eksempel lært veldig mye de siste årene av å skrive innlegg på denne bloggen. Dette høres kanskje litt rart ut, for jeg vet jo det jeg skriver om allerede før jeg skriver innleggene mine. Men når jeg skriver er jeg nødt til å prøve å formulere meg godt, og det gjør at jeg får repetert og spisset den informasjonen jeg sitter inne med på en utmerket måte. Hvis du ikke har en blogg eller ikke vet om noen som er interessert i det du leser om, kan du likevel lage en presentasjon av stoffet, for eksempel i PowerPoint.

Har du noen gode tips til effektiv læring? 🙂