Det er mange fordeler med å ta langsiktige posisjoner når man investerer. Gjør man få transaksjoner og sitter lenge på posisjonene, vil kostnadene bli lavere og det blir færre beslutningssituasjoner der menneskelige biaser og støy kan føre en på ville veier.

I mine over 20 år i markedet har jeg mange ganger hørt fondsforvaltere og privatinvestorer si at de har kommet fram til at de ønsker å ta færre og mer langsiktige posisjoner. Dette er lett å forstå. Som nybegynnere gyver mange løs med friskt mot og kjøper og selger altfor ofte. Etter hvert innser man at dette ikke nødvendigvis er så lurt, og man justerer kursen. Jeg liker å høre relativt unge investorer som har kommet fram til dette selv, men jeg blir litt mer betenkt når folk på 50 eller 60 år sier det samme.

Utfordringen med å være langsiktig er at det går imot den menneskelige natur. De fleste av oss har en «action bias», som vil si at det å gjøre noe føles bedre enn det å ikke gjøre noe. I veldig mange sammenhenger stemmer jo dette, men når man investerer penger er det imidlertid på ingen måte alltid slik.

Når jeg snakker om å ta langsiktige posisjoner mener jeg ikke nødvendigvis at man skal gå for en passiv investeringsstrategi. Det er fullt mulig å være aktiv samtidig som man er langsiktig. Warren Buffett sin investeringsstrategi er et godt eksempel på dette. Han jobber svært mye og er sånn sett definitivt aktiv, men når han først investerer i noe, har han en veldig lang tidshorisont.

Hvis jeg ser tilbake på min egen reise som investor, så har jeg også blitt mer langsiktig med årene. På lang sikt er sammenhengene mer logiske og forståelige. På kort sikt er det så mye støy at man kan bli helt forvirret av å prøve å henge med på det som skjer. Benjamin Graham sa følgende om nettopp dette: «In the short run, the market is a voting machine, but in the long run it is a weighing machine”.

Det er mulig at jeg er noe mer langsiktig av natur enn en del andre, men har også en «action bias» som jeg må forholde til. Selv om jeg vet at det rasjonelle er å være langsiktig (system 2 i Kahnemans Tenke, fort og langsomt), så er det ikke enkelt å være det i praksis (system 1). Man kan imidlertid tvinge seg selv til å bli litt mer langsiktig, og det er særlig to grep jeg selv gjør som gjør at jeg klarer å være langsiktig også i praksis:

• Jeg sjekker status for porteføljen min kun én gang hver måned. Jeg forholder meg altså ikke til intradag endringer eller daglige og ukentlige svingninger.
• Når jeg leser om investeringer, velger jeg bøker med mer varige prinsipper og grunnleggende beskrivelser framfor raske nyheter om dagsaktuelle hendelser.

Du må finne din egen investeringsstrategi, men hvis du ikke er helt fornøyd med de resultatene du oppnår, kan det være smart å se på hvor langsiktige posisjonene dine er, for det kan absolutt være noe å hente der.

Mange av verdens aksjemarkeder har gitt høy avkastning i flere år nå. Prisingen er jevnt over høy og det pekes stadig på tegn på at man er nær en topp. I den glimrende podcasten Tid er penger med Peter Warren nevnes det nesten i hver episode nyheter og tegn på at det begynner å bli «sprekker i demningen».

Hvis du ser på deg selv som smart, så mener du kanskje at det er smart å selge seg ned eller ut nå. Hvis den smarte Peter Warren, en av landets mest erfarne og respekterte finansmenn, peker på tydelige faretegn, gjør man vel smart i å høre etter? Kanskje, og kanskje ikke.

La oss si at du selger deg kraftig ned nå, og at nedturen starter om noen uker. Du traff bra på toppen. Du kan klappe deg selv på skulderen og du har fått bekreftet at du er smart. Ikke verst det, men denne ene seieren gir likevel ingen garanti for at du over tid vil oppnå en høyere avkastning enn en som forholder seg helt passivt til markedets svingninger. Skal man lykkes med å skape meravkastning ved å time markedet, må man nemlig klare det systematisk over tid. Og det å identifisere både topper og bunner systematisk over tid er ekstremt krevende. Å treffe nøyaktig på toppene og bunnene er selvsagt helt umulig, og det er det absolutt ingen som klarer, men selv det å treffe sånn noenlunde er mye vanskelige enn det man kanskje skulle tro. Utviklingen i aksjemarkedet påvirkes av så utrolig mange forhold, og hvilke faktorer som betyr mest varierer fra dag til dag og fra år til år. Det finnes dem som klarer å ha en viss oversikt over og kontroll på alt dette, men prosentvis er det nok snakk om svært, svært få.

Min egen strategi går blant annet på at jeg ikke skal prøve å time markedet. Selv når alle smartinger rundt meg hyler selg, selg, selv, skal jeg fortsette å kjøre buy and hold til Dovre faller. Å stå imot presset er pokker ikke enkelt, men sannsynligvis det smarteste akkurat jeg kan gjøre over tid.

Det brukes mange metaforer i finans. Noen ganger henter vi metaforene fra meteorologien. Vi bruker metaforen om mørke skyer i horisonten når vi snakker om risiko og usikkerhet, og om skyfri himmel når det er snakk om det motsatte. Metaforen mørke skyer i horisonten syns jeg er treffende og god. I aksjemarkedet ser vi utover i horisonten, og som mange av oss har erfart, er det ikke nødvendigvis slik at mørke skyer der framme gir dårlig vær.

Metaforen skyfri himmel syns jeg er mindre treffende. Realiteten er at det aldri, aldri, aldri er skyfri himmel i aksjemarkedet. Aldri. Aksjemarkedet er et marked for risikokapital, og da blir det helt naturstridig å snakke om skyfri himmel. Det finnes mange typer vanlige skyer, eksempelvis cirrus, cirrocumulus og stratus. Slik er det også i aksjemarkedet. Risiko- og usikkerhetsfaktorene varierer i antall og endrer seg i form og farge over tid, men det er alltid mange av dem der ute. Akkurat nå er høy prising og stor usikkerhet knyttet til utfasing av sentralbankenes kvantitative lettelser noe som bekymrer mange investorer. Dette er reelle risikomomenter, men jeg kan ikke se at de er større eller viktigere enn mange av de andre risikomomentene som har vært i markedet de siste tiårene. Det er alltid noe!

Grunnen til at vi snakker om skyfri himmel i aksjemarkedet er sannsynligvis det vi kaller for «hindsight bias», som innebærer at vi innbiller oss at sammenhengene var mer logiske og at verden hang bedre sammen tidligere. Dette er en kognitiv felle som stadig lurer oss.

Hindsight bias kan ha alvorlige konsekvenser for avkastningen du klarer å oppnå som investor. Hvis du går rundt og innbiller deg at du lever i ekstra risikable og usikre tider akkurat her og nå (det gjør du altså ikke 😉), kan dette føre til at du tror at du må gjøre noen spesielle grep med porteføljen din. I noen tilfeller kan det selvsagt være fornuftig, men for mange hobbyinvestorer fører slike grep til at man ender opp med en komplisert, uoversiktelig og dyr portefølje, som på sikt oppnår en dårlige avkastning enn den man hadde i utgangspunktet.

I aksjemarkedet er det ALDRI skyfri himmel!

Selv om aksjefond er en glimrende oppfinnelse og for mange det riktige valget når man ønsker å investere i aksjemarkedet, så er det en kjensgjerning at mange investorer ikke oppnår så god avkastning som de burde ha gjort. Hva er grunnen til det? I dette innlegget skal se på fem av årsaker til at mange investorer oppnår dårlig avkastning i aksjefond.

1. De prøver å time markedet
   Å systematisk prøve å time markedet kan kanskje ha noe for seg. Bruker man for eksempel glidende gjennomsnitt, vil man kunne kutte bunner og topper, og dermed oppnå en noe jevnere avkastning enn dersom man er med full ut på alle ned- og oppturer. Man vil som regel ikke oppnå noe høyere avkastning over tid ved å gjøre dette, men man vil i hvert fall unngå de helt store nedturene. Mer tilfeldig forsøk på å time markedet, der man impulsivt kjøper og selger basert på ting man snapper opp i media, er imidlertid en nesten garantert vei til dårlig avkastning. Skal du forsøke å time markedet, er du nødt til å ha en strategi og være systematisk over tid. Hvis ikke bør du la være å forsøke.
2. De ser bort ifra kostnadene
   I de fleste markeder er det slik at det er en viss sammenheng mellom pris og kvalitet. Sammenhengen er aldri perfekt, men det er likevel en sammenheng. Et hus til ti millioner har gjerne en del kvaliteter som et til fem millioner ikke har, og en bil til én million er som oftest bedre enn en til fire hundre tusen. I markedet for aksjefond kan man ikke påvise en slik sammenheng, og man kan tvert imot argumentere for at det er helt motsatt, altså at man får det man ikke betaler for. Hvis et fond har et årlig forvaltningshonorar på 0,3 %, mens et annet har 1,3 %, og de begge oppnår den samme avkastningen før kostnader, så vil kundene i det billigste fondet oppnå én prosent høyere avkastning, og det er den prosenten de ikke betaler for ved å ikke investere i det dyre fondet. De får altså det de ikke betaler for.
3. De hiver seg på megatrender og ting i tiden
   Det florerer av megatrender, og det er lett å la seg rive med. Samfunnet skal digitalisers, folk flytter fra bygdene og inn til byene, det grønne skiftet er i gang osv. Det dukker stadig opp nye fond som investerer i slike megatrender. Nylig hørte jeg for eksempel at Storebrand har lansert et fond som heter Fremtidens byer. Det høres så flott ut, og det er ofte enkelt å argumentere for at akkurat denne megatrenden er en veldig viktig en, men jeg er generelt veldig skeptisk til slike fond. Grunnen til det er at det er flere titalls megatrender som pågår parallelt, og det er på ingen måte enkelt å si hvilke av dem som vil skille seg ut som de mest lønnsomme å investere i. Velger du heller brede indeksfond, vil du til enhver tid være eksponert mot en rekke av verdens viktigste megatrender.
4. De sjekker status for ofte og lar seg rive med av svingningene
   Hvis vi ser bort ifra ETF-variantene, som også kan brukes til trading og mer kortsiktige plasseringer, så er aksjefond for meg et produkt for langsiktig investering. Og investerer du med mange års tidshorisont, gir det lite mening å sjekke hvordan det står til med porteføljen din svært hyppig. Mange klarer ikke å forholde seg til daglige eller ukentlige svingninger på en rasjonell måte, og da bør de la være å eksponere seg for dem.
5. De lar seg overbevise av en veltalende fondsforvalter
   I podcaster som Pengepodden blir ofte fondsforvaltere intervjuet. Jeg liker å høre på slike intervjuer, fordi de kan gi meg ny informasjon og nye perspektiver om bransjer jeg ikke vet så mye om fra før eller om trender og utviklingstrekk. Etter å ha fulgt med i markedet i rundt 25 år vil jeg imidlertid påstå følgende – veldig mange forvaltere har både god utdannelse og lang fartstid, i tillegg til at de både er velkledde og veltalende, men de klarer likevel ikke å oppnå meravkastning med sine fond. Dette skyldes som regel ikke at de er late eller fullstendig udugelige, men det er et faktum at det er svært vanskelig å slå indeks over tid, og de aller fleste har ikke de egenskapene som skal til for å klare det. I intervjuer fokuserer de som regel på enkelte faktorer eller sammenhenger som de har stålkontroll på, og de kan derfor høres veldig overbevisende ut. Utfordringen er at det er hundrevis av faktorer og sammenhenger som påvirker hvordan aksjemarkedet vil utvikle seg, og det er slett ikke sikkert at de faktorene og sammenhengene som forvalteren har hengt seg opp i er de som vil bety mest framover. Når du investerer dine hardt opptjente penger, er du nødt til å være litt kynisk og prøve å forholde deg til kalde fakta. «Moderlig omsorg» for en hyggelig og smilende forvalter må du legge fra deg først som sist. Du er nødt til å forholde til verden slik den faktisk er, ikke slik den burde være.

Noen vil kanskje si at jeg er litt vel pessimistisk her, men de fem forklaringene er ikke tatt ut av løse luften. Jeg har blitt langt mer skeptisk og kynisk til hele finansbransjen i løpet av årenes løp, men min grunnleggende tro på at aksjemarkedet på sikt vil levere god avkastning står ved lag. Langsiktig investering i brede indeksfond er derfor noe jeg har stor tro på. Det er alt det andre jeg er skeptisk til, inkludert dine evner som hobbyinvestor til å opptre rasjonelt og til å skaffe deg informasjon som gir deg en varig og robust edge i markedet.